1. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
Arkiv1030 semesteroppgave, kandidat 9255
Diskuter hvordan arkivarer og samfunnet for øvrig best kan sikre at det arkivmaterialet som
blir bevart for ettertiden, nettopp er det ”best mulige” eller ”riktige”. Ta utgangspunkt i ulike
oppfatninger fra det 20. og 21. århundret slik du finner disse i pensum. Knytt diskusjonen til
synspunkter på hva arkiver er og hvilken rolle de skal ha i samfunnet.
Egen kommentar til besvarelsen (tilføyd før publisering på Internett)
Det å oppdage at den nesten ferdige semesteroppgaven som jeg hadde jobbet jevnt med i løpet
av semesteret er slettet skaper dårlig magefølelse – spesielt når dette blir oppdaget fire dager
før innlevering. Uken jeg hadde tenkt å bruke til å ferdigstille denne oppgaven måtte derfor
kuttes ned til tre små dager, all den tid den andre oppgaven måtte skrives helt på nytt. Selv
om sensorene mente oppgaven var fremragende, har jeg nok en annen mening. 
1

2. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
Bevaring og kassasjon er to motpoler i arkivarbeidet. Arkiver har en verdi, for både
enkeltpersoner og samfunnet som helhet, igjennom sin eksistens som informasjonskilder og
dokumentasjon. Samtidig vil oppbevaring av arkivmateriale også representere utgifter, å lagre
materiale for all evighet medfører store kostnader. Svært mye av dokumentasjonen som i dag
produseres i offentlig sektor, kan derfor ikke bevares for ettertiden, og ulike systemer for
bevarings- og kassasjonsvurderinger har, i takt med stadig økende dokumentmengder, blitt
utviklet for å sikre at materialet med høyest verdi for ettertiden blir bevart. Dette arbeidet
legger premissene for ettertidens kunnskap om vår tid – den viktigste historietolkningen skjer
ikke i det historikeren tar materialet ut av en arkivboks, men når arkivaren velger ut det som
skal lagres i den (Cook 2006, 171). Den som ikke finnes i arkivet vil nok, for å omskrive et
mye sitert ordtak, kunne eksistere i samfunnet, men vil samtidig ha en mindre sjanse til å la
sin eksistens være kjent over tid.
Kassasjon er i de fleste tilfeller et spørsmål om økonomi. Hvor stor verdi et dokument
har, vektes mot kostnadene med å oppbevare det. I noen tilfeller vil imidlertid spørsmålet om
et dokuments eksistens ikke være et spørsmål om vi har råd til å lagre det for ettertiden, men
om vi også har en rett til å la være. I denne oppgaven vil jeg fokusere på det sistnevnte,
igjennom å belyse etiske kassasjoner. Innledningsvis vil jeg søke å belyse arkivers makt, ved
å se på hvor allsidig et arkivs bruksområde kan være, og hvor stor innflytelse disse kan ha på
samfunnet og menneskers skjebne. Så vil jeg ta utgangspunkt i konkrete tilfeller fra Danmark
og Norge i en drøfting av kassasjoner på et etisk grunnlag. Jeg vil igjennom drøftingen søke å
belyse fordeler og ulemper med etiske kassasjoner.
“There is no political power without control of the archive, if not the memory.
Effective democratization can always be measured by this essential criterion: the participation
in and the access to the archive, its constitution and its interpretation” (Derrida 1996, 4).
Jacques Derridas ord belyser et sentralt trekk med arkiver; det har i all hovedsak vært maktens
arkiver som har blitt bevart, og det å danne og ha tilgang arkiver har gitt makt. Den engelske
Domesday book, som viser en svært detaljert oversikt over det engelske samfunnet i 1086, ble
skapt for å gi kongen en oversikt over hvilke finansielle og militære ressurser han hadde
tilgjengelig (National Archives u.d.). Folketellingen i 1930, som ned på fylkes- og
kommunenivå ga en oversikt over medlemmer av det Mosaiske trossamfunn og uttalte at det
levde 1359 jøder i Norge, ble brukt i utarbeidelsen av tabeller framlagt på Wannsee-
konferansen i 1942, der Die Endlösung ble diskutert. Telegrafverkets oversikt over
2

3. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
lisensbetalere ble brukt som datagrunnlag for inndragelse av jøders radioapparater i 1940.
Medlemslistene til det mosaiske trossamfunn i Oslo og Trondheim, samt det nyopprettede
nasjonale folkeregisteret, førte fram til en massearrestasjon av såkalte fulljøder i oktober
1942, mens halvjøder og kvartjøder som ikke ble arrestert ble pålagt meldeplikt, og
opplysningene ble innført i det nasjonale folkeregisteret, opprettet i 1942 for å ”tjene som
hjelpemiddel for politiets ettersøkningsarbeid” (Søbye 2002, 117-135). I dette tilfellet bidro
offisielle arkiver og registre paradoksalt nok til at menneskene som fantes i arkivene ble
utslettet. Samtidig ble arkiver dannet som et ledd i konfiskeringen av jødisk eiendom i Norge,
etter krigen brukt som grunnlag for å reversere de samme prosessene, ved at de ble overtatt av
Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer og brukt som grunnlag i deres arbeid.
(Riksarkivet u.d.).
Arkiver har et spekter av roller og bruksformål, i disse tilfellene konkretisert som
støtteverktøy i å utføre en oppgave, men også som informasjonskilder og vitnesbyrd som kan
brukes til helt andre formål enn de er tiltenkt. Domesday Book har vist seg å være en
fantastisk kilde til kunnskap, ikke bare for kongens økonomiske og militære disposisjoner,
men også for ettertidens forskere og innbyggere. Okkupasjonsmaktens bomapper var ikke
bare et inventarregnskap i arbeidet for egen berikelse, men i ettertid også et bevis på overgrep
som hadde funnet sted. I den tidligere Sovjetunionen vil man i regimekritiske forfatteres
saksmapper hos KGB ikke bare finne dokumentasjon på deres skjebne, men takket være de
samme arkivene har verden nå også tilgang til de litterære verkene som førte til anklagene om
forræderi. (Ketelaar 2006, 289).
Eksemplene med Holocaust og østblokklandenes etterretningstjenester kan virke som
ekstreme unntakstilfeller. Likevel er disse klare eksempler på at arkiver kan brukes til
utenkelige handlinger, og at det å bevare det ”riktige” ikke nødvendigvis bare er et spørsmål
om økonomi, kapasitet og framtidens historikere. Den samme dokumentasjonen om et
menneske kan både leses i arkivskaperens mening; som et verktøy for å gi en etter datidens
øyne akseptabel og rettmessig offentlig tjeneste, som den ved å leses ”mot hårene” med
ettertidens øyne kan være et grunnlag for erstatningssøksmål for det som har vist seg å være et
overgrep.
I The Panoptical Archive beskriver Eric Ketelaar hvordan samfunnets appetitt på
informasjon kan anta former lik det panoptiske fengsel – en konstruksjon der vokterne i et
sentralt vakttårn til enhver tid har full oversikt over sine fanger, men forblir usynlig for sine
innsatte. Ketelaar trekker paralleller til hvordan regimers ”womb-to-tomb surveillance” kan
3

4. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
fange sine innbyggere i et nett av dokumentasjon, der de til slutt har oppnår kontroll over
millioner av mennesker ved hjelp av sine arkiver. (Ketelaar 2006, 145).
Selv om de færreste samfunn av i dag bærer preg av å være orwellianske diktatur, er
problemstillingen med lagring av personsensitive data i stort omfang likevel aktuell. I dagens
teknologiske samfunn er overvåking en dyd av nødvendighet – uansett hva et moderne
menneske foretar seg, etterlater det en sti av informasjon. Dagens samfunn krever i praksis en
”womb-to-tomb surveillance” for å fungere, om ikke et menneske ønsker å etterlate seg spor i
form av betalingstransaksjoner, logglinjer hos en telefonleverandør, karakterprotokoller eller
helsejournaler, vil dette mennesket i praksis måtte eksistere som en pariakaste på siden av
samfunnet. Det å etterlate seg spor er imidlertid ikke synonymt med det å bli fanget i et
panoptisk fengsel. Systemet styrke ikke nødvendigvis i at menneskene er innelåst, styrken
ligger i at menneskene vet at de til enhver tid er under overvåking – uten å kunne se vokterne
selv. Om man fjerner enveisspeilene i maktens vakttårn og i tillegg gjør det mulig å korrigere
vokterene – ikke bare ved valg hvert fjerde år, men for hver handling disse foretar seg
igjennom sine enkeltvedtak – vil ikke arkivene tjene diktaturer men den allmenne innbygger.
Demokratisering av informasjon er demokratisering av samfunnet, og muligheten til å påvirke
og få tilgang til arkivene er, som Derrida påpeker, et fundament for et demokrati.
I Norge oppstod det på slutten av 2. verdenskrig en makt- og rettsikkerhetsdebatt, som
kuliminerte i Offentlighetsloven, Forvaltningsloven og Sivilombudsmannsloven på 60- og 70-
tallet (Schartum 2004, 29). Ved å innføre regler som gir innbyggere innsyn i hva
forvaltningen foretar seg, og i tillegg gi forvaltningen en økt dokumentasjonsplikt, ble
forvaltningen etterprøvbar. Saksbehandlere kunne ikke lengre la sine egne oppfatninger av et
saksforhold bli den endelige og arkiverte sannhet, men begrunne sine vedtak skriftlig
(Valderhaug 2006, 7-8). Forvaltningsloven ga innbyggere mulighet til å klage på
enkeltvedtak, og om ikke klageretten etter Forvaltningsloven førte fram, ga
Sivilombudsmannen mulighet til å etterprøve denne klagebehandlingen. Senere kom en egen
Lov om personregistre, som krevde at en registrering av personopplysninger var saklig
begrunnet, og i tillegg ga innbyggerne en rett til å vite hvilke opplysninger som ble registrert.
Selv om forvaltningen ikke lengre kunne registrere personopplysninger usaklig, eller
drive en urettmessig saksbehandling, var det likevel ikke mindre behov for å registrere
opplysninger om en person. Det nye saksbehandlingsregimet i offentlig forvaltning førte
snarere til en større mengde dokumentasjon (Valderhaug 2006, 8). Informasjonen var
imidlertid ikke lengre kun til bruk for myndighetenes styrings- og myndighetsutøvelse, nettet
av dokumentasjon var med ett like egnet til å fange myndighetene selv. Denne graden av
4

5. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
dokumentasjon skaper imidlertid en problemstilling – innebærer kravet om å huske samtidig
en fravikelse av retten til å glemme? Er det noen automatikk i at det ene utelukker det andre?
I Danmark oppstod det på 80-tallet en diskusjon om personvernhensyn i forbindelse
med bevaringen av skolepsykologers rapporter om barn i grunnskolen. Debatten kuliminerte i
en revidering av kassasjonsreglene for denne typen materiale som påla 1 en makulering etter ti
år. Debatten hadde klare etiske trekk, barna skulle beskyttes mot framtidig misbruk av
rapportene som kunne få negative konsekvenser for barna som voksne. (Bundsgaard 2006,
117-118). De norske Retningslinjer for arkivbegrensning og kassasjon i kommunale arkiv
åpner for at klientmapper for spesialpedagogiske tiltak (punkt 212.13) hvor slik informasjon
ofte inngår, kan kasseres etter 25 år, men i motsetning til de danske reglene, som tilsier at
dette materialet skal kasseres, åpner arkivforskriftens § 3-21 at tilsvarende informasjon i
Norge tidligst kan kasseres etter 25 år.
Eksempelet fra Danmark tilfører et nytt aspekt til problemstillingen knyttet til hvilket
materiale som er det ”riktige”, for samtidig som kassasjoner på etisk grunnlag kan være
virkemidler mot misbruk, vil det også umuliggjøre bruk av materialet. En psykolograpport er
en vurdering av en elevs funksjonsnivå, sett med samtidens faglige perspektiv. Rapporten vil
kunne være et viktig dokument for et barns skolehverdag; som grunnlag for avgjørelser like
mye som en forklaring på hvorfor avgjørelsene ble tatt. Samtidig som denne informasjonen
kan være kompromitterende for en person, vil den også kunne være viktig dokumentasjon for
granskninger og erstatningssøksmål, eksempelvis i de pågående granskningene av barnehjem
og spesialskoler for barn med atferdsvansker. I veilederen til denne granskingen er
kombinasjonen av arkivstudier og intervju framhevet som de beste kildene til konkrete
opplysninger om forholdene ved disse institusjonene. (Barne- og likestillingsdepartementet
u.d.) Det å i ettertid ha mulighet til å lese en slik rapport kan også tenkes å være viktig for et
menneskes eget selvbilde; et ledd i en prosess med å ta oppgjør med vanskelige perioder i sitt
eget liv, og å legge disse bak seg. Ti år kan i denne sammenhengen være for kort tid.
Skriftlige påstander kan granskes på nytt og imøtegås. Paradoksalt nok vil da også
mangelen på informasjon som legitimerer en handling, gjøre det vanskelig å oppnå det
motsatte i ettertid. Ideelt sett burde derfor alt som ble skapt av arkiver i dagens samfunn
bevares. I praksis blir imidlertid en overveldende majoritet kassert på økonomisk grunnlag.
Hvordan skal man så forholde seg til et tilleggskrav om kassasjoner basert på etikk og
1
Dette er basert på min tolkning av Bundsgaard s. 117-118 – ”these reports should be discarded”. Søk etter
konkrete kassasjonsbestemmelser i danske rettskilder har ikke ført frem og Bundsgaard oppgir ikke kilder.
5

6. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
personvern, når dette som illustrert over kan medføre konsekvenser som kan skade like som
det vil beskytte?
I 1996 kom den såkalte Lund-rapporten, som avdekket ”ulovlig overvåking,
instruksstrid registrering og instruksstridig bruk av opplysninger” (Innsynsutvalget 2008, 6) i
forbindelse med de hemmelige tjenesters virksomhet i Norge. Politiets overvåkingstjeneste
hadde, som et ledd i deres oppgaver med å forhindre subversjon – såkalt
femtekolonnevirksomhet innad i landet, samt personkontroll i forbindelse med statlige
sikkerhetsklareringer og ansettelse i stillinger som hadde betydning for samfunnets beredskap
(Lund-kommisjonen 1996, 3-5), registrert en stor mengde opplysninger om et stort antall
norske statsborgere. Terskelen for å registrere opplysninger har vært lav; det å ha tilknytning
til et eller flere av et spekter med politiske organisasjoner, eller ha tilknytning til noen i disse
organisasjonene, kunne føre til at det ble opprettet en saksmappe. (Lund-kommisjonen 1996,
205-209). Saksmappen kunne omfatte alt fra opplysninger innhentet via telefonavlytting,
informanter og spaningsvirksomhet, til egne meningsytringer og omtale i media om blant
annet lokale trafikkforhold, homofiles rettigheter, motstand mot voldtekt, adopsjoner,
barnefødsler og dåp (Lund-kommisjonen 1996, 258). Selv om det i 1977 via instruks ikke
lenger var lovlig å registrere personer på bakgrunn i ”medlemskap i lovlig politisk organisasjon
eller lovlig politisk virksomhet”, avdekket kommisjonen at dette hadde skjedd i stort omfang ut
over 80-tallet. (Innsynsutvalget 2008, 37)
Rapporten skapte en massiv debatt i media, og det ble vedtatt en midlertidig
innsynslov som ga mulige overvåkede muligheten til å søke om innsyn i eventuelle
opplysninger som hadde blitt registrert på disse i perioden 1945-1996 (Innsynsutvalget 2008,
6). Et permanent kontrollorgan for de hemmelige tjenestene, EOS-utvalget, ble opprettet av
Stortinget, samt et midlertidig utvalg som skulle behandle søknader om innsyn fra mulige
overvåkede. Innsynsutvalget lette i arkiv og register etter eventuelle opplysninger, og etter en
vurdering av dokumentenes innhold og sladding av opplysninger som fremdeles var sensitive,
oversendte dokumentene til søker. 11986 søknader ble realitetsbehandlet og 38,4 % av
søknadene førte til treff i arkivene (Innsynsutvalget 2008, 46-47). Uttalelser i media vitner om
at de tilsendte dokumentene ikke bare fortalte om politisk aktivitet og engasjement, i enkelte
tilfeller ble blant annet utroskap og ukjente adopsjoner avslørt som et resultat av innsyn.
(Innsynsutvalget 2008, 80,83-87).
I høringsutkastet til Innsynsloven foreslo Justisdepartementet at den som fikk innvilget
innsyn kunne kreve at dokumenter eller opplysninger i dokumenter som det ble gitt innsyn i,
ble slettet eller makulert. I det opprinnelige utkastet gjaldt dette alle dokumenter. I sin
6

7. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
høringsuttalelse argumenterte Riksarkivaren for at materialet burde bevares i sin helhet, ved at
det i stedet for sletting eller makulering av opplysninger ble foretatt en forseglet avlevering av
materialet ril Riksarkivet og at materialet der ble behandlet etter spesifiserte etiske
retningslinjer for å ivareta personvernet. I tillegg til den forskningsmessige verdien av
materialet og behovet for eventuelle framtidige undersøkelseskommisjoner, trakk
Riksarkivaren fram behovet for pålitelig dokumentasjon, både for de skadelidte og
statsforvaltningen, i forbindelse med eventuell offentliggjøring av opplysninger som framkom
ved innsyn. Riksarkivarens synspunkt ble støttet av Kulturdepartementet. Justisdepartementet
avgrenset da makuleringsretten til å gjelde feilaktige opplysninger, eller opplysninger
framhentet ved bruk av ulovlige metoder (Innsynsutvalget 2008, 74-77). Dette ble vedtatt i
lov av 15. juni 2005 nr. 56, og § 3a ble innført med ordlyden ”Den som er gitt innsyn etter § 1
jf. § 2, kan kreve at uriktige opplysninger eller opplysninger som er innhentet ved ulovlig
metode, blir kassert”. Endringen ble imidlertid ikke iverksatt, og ved lov av 18. januar 2007 nr
2 ble paragrafen endret til å gi den som har fått innsyn ”rett til å inngi supplerende
opplysninger, som i sin helhet legges i sakens dokumenter” innen visse frister. Opplysningene
som søkerne ga ville følgelig ikke bli kontrollert eller vurdert, men inngikk i sin helhet som
dokumentasjon fra de som hadde blitt utsatt for overvåking.
For å kunne vurdere problematikken med bevaring eller kassasjon av denne
informasjonen, må man se på en del særtrekk med overvåkingspolitiets arkiver. Tjenesten har,
med bakgrunn i sitt spesielle fagområde, dannet arkiver med en stor mengde sensitive
personopplysninger. For å kunne oppfylle sine oppgaver, må denne arkivdanningen skje i det
skjulte, uten at disse omfattes av innsynsrettene i Forvaltningsloven og Offentlighetsloven, og
arkivet har heller ikke blitt skapt med tanke på en senere historisk verdi. Denne ordningen,
som nok kan sies å være panoptisk av konstruksjon, ivaretar ikke på samme måte de allmenne
rettsikkerhetsgarantiene, og ett resultat av dette viste seg å være at arkivene inneholdt
opplysninger som viste seg å være feil. Den såkalte 1977-instruksen påla tjenesten å makulere
uaktuelle saksmapper (Lund-kommisjonen 1996, 238), noe som må forstås som en
plukkassasjon etter organets behov. Det opprinnelige arkivet er følgelig ikke fullstendig, og
det vil være knyttet en viss grad av tilfeldighet til eksistensen av en saksmappe, all den tid
utvalgskriteriene er en fortløpende sikkerhetsvurdering, ikke mer tradisjonelle kriterier som
utvalgsår eller fødselsdag.
Retten til å ”kreve at uriktige opplysninger eller opplysninger som er innhentet ved
ulovlig metode, blir kassert” må ses i lys av det mottatte materialet. Materialet som er
offentliggjort har blitt gjennomgått både på mappe- dokument og innholdsnivå, hvor
7

8. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
Innsynslovens kriterier samt en rekke andre faktorer, blant annet rikets sikkerhet og forholdet
til fremmede stater, har vært avgjørende for det tilsendte materialets innhold (Innsynsutvalget
2008, 13,20-25). Ut i fra mapper som har blitt publisert på internett (OPO u.d.), samt
Innsynsutvalgets egne beskrivelser av arbeidet med gjennomgang av mappene, kan det
mottatte materialet følgelig ikke på noen måte tolkes som et uttømmende utvalg av
opplysninger som eventuelt er registrert på en person. I tillegg er den grunnleggende
forutsetningen for mottak av materialet at det i første omgang søkes om innsyn, noe som
begrenser utvalget ytterligere.
I Modern Archives, Principles and Techniques fra 1956 definerer Theodore
Schellenberg et arkivs historiske verdi I to kategorier – bevisverdi og informasjonsverdi. Et
arkivs bevisverdi er knyttet til arkivskaperens virke, som bevis på ”the functioning and
organization of the government body that produced them”. Informasjonsverdien er knyttet til
”persons, corporate bodies, problems, conditions, and the like, with which the government
body dealt” (Schellenberg 1956, 139) . For å kunne vurdere en kassasjon av materialet, bør
disse kriteriene (eller andre sett med kriterier) ligge til grunn for vurderingen.
Informasjonsverdien for dokumenter knyttet til personer deles av Schellenberg opp i to
underverdier; verdien materialet utgjør for de som dokumentene omhandler, og verdien for
andre, eksempelvis forskere og slektsgranskere (Schellenberg 1956, 153). Slik jeg forstår
Schellenberg er sistnevnte knyttet til forskning om personene dokumentene omhandler.
Materialet vil kunne ha stor verdi som rettighetsdokumentasjon, mens verdien for forskning
på enkeltpersoner vil være avhengig av aksesjonsreglene som materialet underlegges.
Materialet vil med bakgrunn i personvernhensyn kunne bli underlagt klausulering som gjør
det vanskelig å bruke dette til biografisk forskning, mens anonymisert forskning knyttet til
politiske bevegelser og perioder vil kunne tenkes å lettere få tilgang.
Materialets bevisverdi vil etter mening være redusert i dette tilfellet, all den tid
utvalget arkivmateriale er fragmentert og ufullstendig og følgelig ikke alene kan gi et godt
bilde av Overvåkningspolitiets virksomhet. Materialet vil nok ha en verdi som eksempler på
POTs arbeidsmetoder i enkelte saker, men all den tid materialet ikke har framkommet som et
resultat av systematiske utvalgskriterier, vil det ikke alene være et representativt
kildemateriale som alene kan ligge til grunn for en studie av POTs virksomhet. Likevel vil
mangelen på et fullstendig materiale ikke nødvendigvis være noe som taler for kassasjon, noe
informasjon er bedre enn ingen informasjon. Det faktum at spørsmålet om kassasjon av dette
materialet har skapt en debatt om arkiver i media er også, etter min mening, noe som taler for
en bevaring, all den tid saken har vist seg å være av stor samfunnsmessig betydning.
8

9. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
Er dette imidlertid bare snakk om makulering av dokumentasjon om POTs virksomhet
og sensitiv informasjon om enkeltpersoner? Et tredje alternativ framkommer som vel så viktig
– dokumentasjon av selve innsynsprosessen. Det at en nasjon i full offentlighet utfører en
prosess der deres hemmelige tjenester og en stor del av samfunnstrukturen etter krigen avkles,
kritiseres, reformeres og pålegges strengere kontroll, er en historisk hendelse i seg selv, en
hendelse som med stor sannsynlighet vil kunne bli bakgrunn for flere forskningsprosjekter i
framtiden. Den påfølgende innsynsprosessen vil dermed være viktig å dokumentere, med
tanke på arkivenes bevisverdi så vel som deres verdi som rettighetsdokumentasjon for
søkerne. Dokumentene som det i løpet av denne prosessen ble gitt innsyn i, vil her inngå i en
annen kontekst en dens opprinnelige. Mens materialets bevisverdi knyttet til POTs virksomhet
som tidligere nevnt vil være svekket på grunn av dets ufullstendighet, vil materialet i
kombinasjon med Innsynsutvalgets andre arkiver, utgjøre en fullstendig dokumentasjon på
selve innsynsprosessen, en historisk hendelse i seg selv.
2. mars 2000 omtalte Aftenposten et notat fra Politiets overvåkingstjeneste om nye
regler for kassasjon i tjenestens arkiver. I notatet, som ble fanget opp via dokumentinnsyn hos
Justisdepartementet, fremmer daværende overvåkingssjef Per Sefland kritikk mot regjeringens
pålegg, der tjenesten blant annet ble pålagt å sanere sine arkiver for personopplysninger som
ikke lengre var relevante. ”En organisasjon uten arkiv har ingen historikk” i følge Sefland
(Johansen 2000). 15. mars fikk Seflands kritikk støtte fra uventet hold. Initiativ Innsyn 2000,
en gruppe opprettet for å yte bistand for de som ønsket å benytte seg av innsynsordningen,
uttrykte bekymring for at denne slettingen av personopplysninger ville gjøre det vanskeligere
å gjennomføre innsynsordningen, og oppfordret stortinget om å sikre at en slik sletting av
opplysninger ikke umuliggjorde folkevalgte organers kontrollfunksjon ovenfor tjenesten.
(Andresen 2000) Riksarkivar John Herstad påpekte i en kommentar i samme avis den 26.
mars at en i utgangspunktet velmenende sletting av opplysninger av personvernhensyn ikke
bare var en forvaltningsfiendtlig holdning, men også en løsrivelse fra et synspunkt om at
forvaltningens arkiver er skapt med forvaltningens behov som grunnlag. En sletting av
informasjon på grunn av personvernhensyn ville kunne føre til en privatisering av
informasjon, der myter om både enkeltpersoner og samfunnsmessig betydelige fenomener
kunne oppstå. Herstad påpekte også at det i siste instans skal være Riksarkivaren som fatter en
beslutning om kassasjon, og at en slik kassasjon krever at POT utarbeider en arkivplan. I følge
Riksarkivarens mening var den eneste løsningen for å ivareta både hensynet til
dokumentasjon og personvern en fullstendig avlevering til Riksarkivet, med svært strenge
aksesjonsregler. (Herstad 2000)
9

10. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
Som tidligere nevnt ble det i Lov av 15. Juni 2005 på tross av dette gitt en anledning
til å kreve en sletting av ”uriktige opplysninger eller opplysninger som er innhentet ved
ulovlig metode”. Endringen trådte imidlertid ikke i kraft. I tillegg til at en slik ordning ville
skape en stor arbeidsmengde for sekretariatet, ville det være vanskelig både å bevise og
verifisere opplysninger som påstås feilaktige. Paragrafen ble derfor endret på ny i 2007, og ga
da søkere mulighet til å nyansere mappenes innhold ved å oversende sin egen versjon av det
som sto beskrevet i mappene. 120 søkere valgte å benytte seg av denne muligheten
(Innsynsutvalget 2008, 74-78). Blant de som ivret for å sørge for slik dokumentasjon, var
organisasjonen mot politisk overvåking (Folkvord 2007). Selv om organisasjonen ikke
nødvendigvis er representativ for alle som har fått innsyn i sine mapper, er det verdt å merke
seg at organisasjoner som har oppstått ut i fra de som en etisk kassasjon er ment å beskytte,
ønsket å bevare dokumentasjonen.
I spørsmålet om hvordan man skal møte utfordringen med tilfeller der en etisk
kassasjon kan være aktuell, gir Bundsgaard til to ulike tilnærminger. Den første tilnærmingen
er å begrense adgangen til opplysningene. Den andre tilnærmingen er å begrense bruken av
opplysningene (Bundsgaard 2006, 119) . I dette tilfellet vil begge deler bli gjeldende. Selv om
en forsker gis adgang til POT-mappene, kan forskerens bruk av opplysningene begrenses til
forhåndsdefinerte formål. Ved at mappene ligger hos Riksarkivet kan disse samtidig fungere
som sikker dokumentasjon på mappenes faktiske innhold. En slik sikkerhet vil også omfatte
de som mappene omhandler, og arkivene vil dermed oppfylle retten til å bli husket, samtidig
menneskene har anledning til å bli glemt. De har også fått anledning til å imøtegå
overvåkingspolitiets påstander ved å gi sin egen versjon. Etter min mening er dette endelige
resultatet den absolutt beste løsningen på problemet, en løsning langt bedre enn en
makuleringsrett.
Det er ikke urimelig å anta at slike diskusjoner vil komme på nytt, og etter min mening
er en etisk arkivdebatt noe et hvert arkiv bør ta imot med åpne armer. Arkivers definisjon av
seg selv som samfunnets hukommelse innebærer også at samfunnet skal påvirke hva som
ligger i arkivene2, både i nåtid og for ettertiden. Kun på denne måten vil arkivet kunne
gjenspeile demokratiet i samfunnet. Arkivaren må imidlertid være tro mot sin yrkesetikk og
verne om arkivmaterialets integritet, igjennom å fylle en rolle som en aktiv samfunnsaktør.
Som Jenkinson skriver – ”it is a profession of faith” – og arkivaren må være en misjonær for
ettertidens innbyggere. Kun igjennom en bredspektret og opplyst debatt vil etiske kassasjoner
2
Her kan man trekke paraleller til Hans Booms teori om at en offentlig debatt om hva som til en hver tid er
viktige sosiale prosesser skal ligge til grunn for bevaring av arkiver. (Kolsrud 1998, 97)
10

11. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
etter min mening være etiske. Alle grupper må bli hørt, ikke minst de som kassasjonen er
ment å beskytte. Det er arkivarens rolle i denne debatten å belyse hvilke følger en slik
kassasjon kan få, og å illustrere at sletting av opplysninger ikke alltid er den beste løsningen.
Når noe først har blitt slettet, kan det ikke gjenoppstå. Etter det europeiske
datasikkerhetsdirektivet og tradisjonelle bevaringskriterier, ville mye av informasjonen som i
dag bidrar til tilbakeføringen av jødisk eiendom etter andre verdenskrig ikke eksistert i dag
(Bundsgaard 2006, 145). Er dette egentlig personvern?
Jeg har i denne teksten forsøkt å synliggjøre problematikk knyttet til etisk kassasjon av
materiale, ved å ta utgangspunkt i konkrete eksempler fra ulike tidsepoker.
11

12. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
Siterte verk
Andresen, Ola Lars, Aasen, Arild og folkvord, Erling. «Aftenposten.no .» Kronikk: Skal POT
slette personopplysninger? 15 03 2000.
http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d129902.htm (funnet 11 28, 2008).
Barne- og likestillingsdepartementet. Veileder om kommunale granskinger av barnehjem og
spesialskoler for barn med atferdsvansker.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2006/Veileder-om-
kommunale-granskinger-av-bar.html?id=88445 (funnet 10 20, 2008).
Bundsgaard, Inge. «The Question of Access. The right to Social Memory versus the Right to
Social Oblivion.» I Archives, documentation and Institutions of Social Memory. Essays
from the Sawyer Seminar 2006, av F. & Rosenberg, W. (Red) Bloulin, 114-120. Ann-
Arbor: University of Michigan, 2006.
Cook, Terry. «Remembering the Future - Appraisal of Records and the Role of Archives in
Construction Social Memory.» I Archives, documentation and Institutions of Social
Memory. Essays from the Sawyer Seminar 2006, 169-181. Ann-Arbor: University of
Michigan, 2006.
Derrida, Jacques. Archive Fever: A Freudian impression (Oversatt av Eric Prenowitz).
Chicago: University of Chicago Press, 1996.
Folkvord, Magnhild. «Skriv om mappa di!» Artikkel i Klassekampen. 06 03 2007.
http://www.klassekampen.no/44617/mod_article/item (funnet 12 01, 2008).
Herstad, John. «POTs arkiver må ikke slettes.» Aftenposten Morgen, 27 04 2000: 21.
Innsynsutvalget. «Sluttrapport.» 15 01 2008. http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dep/Styre-
rad-og-utval/Innstillinger-levert-i-2006-2/innstillinger-levert-i-
2008/innsynsutvalget.html?id=450707 (funnet 11 21, 2008).
Johansen, Per Anders. «Ny strid om overvåkingspolitiets arkiver: POT må slette
overvåkingsdokumenter.» Aftenposten morgen, 02 03 2000: 2.
Ketelaar, Eric. «The Panoptical Archive.» I Archives, Documentation and Institutions of
Social Memory. Essays from the Sawyer Seminar 2006, av W & Bloulin F. (Red)
Rosenberg, 144-150. University of Michigan, 2006.
Kolsrud, Ole. «Developments in Archival Theory.» Encyclopedia of Library and Information
Science 61 (24), 1998: 91-109.
Lund-kommisjonen. Dokument nr. 15 (1995-1996) - Rapport til Stortinget fra kommisjonen
som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av
norske borgere. Oslo, 1996.
12

13. Arkiv1030 semesteroppgave - kandidat 9255 (Magne Haagen Grøtting) – Resultat: A
National Archives. Discover Domesday Book.
http://www.nationalarchives.gov.uk/domesday/discover-domesday/ (funnet 11 20,
2008).
OPO, Organisasjonen mot politisk overvåking. Hva inneholder mappene?
http://home.no.net/overvak/innh-mapper.html (funnet 11 21, 2008).
Riksarkivet. Håndbok for riksarkivet på nett: Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer
1945-1947. http://www.arkivverket.no/arkivverket/publikasjoner/nett/handbok-ra/inst-
dep/formuer.html (funnet 11 20, 2008).
Schartum, Dag Wiese og Bygrave, Lee A. Personvern i informasjonssamfunnet - en innføring
i vern av personopplysninger. Oslo: Fagbokforlaget, 2004.
Schellenberg, Th. R. Modern Archives. Principles and Techniques. Topeka, Kansas, USA:
Kansas Historical Society, 1956.
Søbye, Espen. Statistikk og historie. Oslo - Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå, 2002.
Valderhaug, Gudmund. «Det gjestfrie arkivet? Arkivarar, rettferd og etikk i det 21.
hundreåret.» I ABM-skrift 28 - Arkiv, demokrati og rettferd, 6-13. Oslo: ABM-utvikling,
2006.
13