Bidrag til Ronny Banks boigrafikonkurranse. Konkurransen ble avlyst pga. få bidrag, men historien fortjener likevel dagens lys...

1. Ronny Bank – et glimt bak masken
Ronny Bank
- Et glimt bak masken
"Jeg gjør det jeg gjør - fordi jeg må"
(Ronny Bank, 2004)
I disse enkle ordene finner man kjernen i Ronny
Banks person.
Den frie vilje er undertrykket, det er
tvangstankene som rår hele veien. De herjer fritt
med den pinede sjelen hans til kritikernes store
jubel, og til hans egen fortvilelse.
Ført i tastaturet av
Geir Waaler
@geirwaaler
Side 1 av 24

2. Ronny Bank – et glimt bak masken
Innhold
Oppvekst _________________________________3
Ronny ser dagens lys ________________________________________________ 3
Ronny og sauene ____________________________________________________ 4
Vai jūs runājat latviski?______________________6
Budbringeren _______________________________________________________ 6
Spilloppmakeren Yuri ________________________________________________ 7
En spanjol med spanskrør ____________________________________________ 8
En svenske ved porten _______________________________________________ 9
Ronny blir norsk __________________________10
Lykken er et lotteri __________________________________________________ 11
En by innerst i fjorden _______________________________________________ 12
Mat til folket _______________________________________________________ 12
Kunsteriske ringvirkninger__________________14
En vegg med råtten betong og høflige tyskere ___________________________ 14
En drøm blir virkelighet ______________________________________________ 15
En OL-floke løses___________________________________________________ 16
På egne ben ______________________________17
Et lekende tiår______________________________________________________ 17
Tilbake til penselen _________________________________________________ 18
Odd jobs _________________________________18
En hjelpende hånd __________________________________________________ 18
I faderens og sønnens fotspor _______________19
Mistrivsel må til ___________________________21
Kritikk-takk! _______________________________________________________ 21
Sveitserostens venner_______________________________________________ 22
Ronnys røde tråd__________________________22
Side 2 av 24

3. Ronny Bank – et glimt bak masken
Oppvekst
Ronny ser dagens lys
I offisielle registre står Ronnys fødested oppført
som Larvik, noe som ikke kunne ha vært lengre
unna sannheten. Eller kanskje kunne det så ha
vært, men Larvik er nå uansett et historisk
falsum hva Ronny angår.
Ronnys mor, Lettucia, er halvt gresk, halvt
latvisk. Ronnys far, Dogger Bank, var fisker fra
Shetland. De møttes en septemberdag i 1969
da cruiseskipet Lettucia jobber på fikk
motorproblemer i Nordsjøen og fikk assistanse
av en liten fiskerbåt fra Lerwick, hovedstaden
på Shetland.
Til tross for stiv kuling, kaputte sjøgående
fartøy, sterk fiske-eim og språkvansker tok det
ikke lang tid før Amor hadde finstilt siktet på
buen sin, lagt an et perfekt skudd og truffet
begge to med sine piler.
Ronny, 6 mnd
Ronnys slekt på farssiden har vært fiskere på
Shetland helt siden øyene het Hjaltland og var en del av det norrøne kongeriket,
og den historiske tilknytningen til gamlelandet Norge skulle vise seg avgjørende
senere i livet hans.
Forelskelse og giftemål blir ofte etterfulgt av barnefødsler, og ekteparet Bank var
intet unntak. Ronny ble født, som sedvanen var, i farens fiskerhytte i Lerwick.
Etter fødselen ble han salvet i hjemkokt tran, noe som har preget matvanene
hans. Yndlingsretten den dag i dag er tranmarinert moussaka med posjerte
saueklover.
Et par år etter kom lillebroren Jyske til verden, og familielykken var komplett.
Side 3 av 24

4. Ronny Bank – et glimt bak masken
Ronny og sauene
Som liten sov Ronny mye. Shetland er som kjent full av sauer, og Ronny var flink
til å telle dem. Den opprinnelige tradisjonen med å telle sauer for å få sove
kommer fra Shetland, men opphavet var det stikk motsatte enn sovemedisin. Å
telle sauer er svært søvndyssende, og de som får den stygge uvanen med å telle
sauer på dagtid kan få store problemer – med alt for mye søvn.
Resultatet var at Ronny feilaktig ble diagnostisert med narkolepsi i tidlig alder. Å
kunne telle til 500 (sauer, kun sauer) i en alder av tre år var bemerkelsesverdig,
selv i en nasjon av sauer og sauetellere. Ronnys tilstand fikk fort oppmerksomhet
blant barnehagetantene i Lerwick
En av dem fikk den lyse ideen å be Ronny tegne sauene i stedet for å telle dem.
Ingen har beviselig sovnet av å tegne sauer, og snart var Ronnys søvnproblemer
en saga blott.
Ronnys første sauetegninger
Side 4 av 24

5. Ronny Bank – et glimt bak masken
Selv den dag i dag tegner Ronny sauer når han blir trøtt. Resultatet er en
mengde private sauetegninger og urovekkende få søvntimer per år.
Nå skal vi ikke overdramatisere denne tendensen. Den er faktisk vanligere enn
man skulle tro. Kunstneren Gunilla Holm Platou dedikerer hele sitt
kunstnerarbeid til kuer (det var ingen sauer der hun vokste opp), og har ifølge
hennes egne påstander ikke sovet siden 1985. Forskere har så vidt begynt å
skjønne sammenhengen mellom dyrekunst og søvn.
Okke som, ut fra en enkelt pedagogisk grep fra en barnehagetante på Shetland
ble et kunstnerisk talent avdekket.
Snart var en stadig større andel av veggene både i barnehagen, hjemmet og i
den trange kahytten i farens fiskerbåt dekket med sauetegninger, den ene mer
detaljert enn den andre. Det så en stund ut som at sauene ingen ende ville ta,
omtrent som den virkelige sauebestanden på Shetlandsøyene. Men alt har en
ende.
Besetningen ombord på Dogger Banks fiskebåt "Santa Maria Tex Mex”. Dogger Bank i første rekke
med Ronny på kneet og Lettucia ved sin side.
Side 5 av 24

6. Ronny Bank – et glimt bak masken
Vai jūs runājat latviski?
Budbringeren
Som sønn av en latvisk kvinne på 70-tallet (tidsepoken, ikke morens alder!) fikk
Ronny automatisk latvisk/russisk statsborgerskap. Lettucias høyeste ønske var at
Ronny skulle gå på skole i Latvia. Latvia har alltid vært kjent for sine barneskoler,
og for Lettucias sønn var kun det beste godt nok. I en alder av kun 5 år ble
Ronny derfor sendt til Riga for innskrives i morens barneskole.
En skulle tro at dette var en umulighet under den kalde krigen, men dette er et
vanlig feilgrep av mange historikere. Sovjetveldet var riktignok et vanskelig
regime å unnslippe, men andre veien var alle grenser åpne. Takket være Ronnys
multinasjonale statsborgerskap kunne han fritt reise til og fra så vel Shetland,
Hellas og Latvia, både før og etter murens fall.
Ettersom det kommunistiske regimet anså seg selv som eneste dugelige forelder
et ekte barn trengte, behøvde ikke moren være med til Latvia. Hun tok imidlertid
opp arbeidet ombord på cruisebåten som gikk i trafikk mellom Gdansk og
Reykjavik for å være litt nærmere sin førstefødte.
Veldannet som Ronny var, kunne han lese og skrive allerede før han gikk på
skolen. Han holdt derfor en løpende brev-korrespondanse med sine foreldre
under hele Riga-perioden. Så sterkt var dette postale båndet at drømmen om å
bli postbud ble sådd i hjertet til en ung Ronny med hjemlengsel i Riga.
Postbudet, budbringeren,
har i alle kulturer hatt en
aura av mystikk over seg.
Han var den som holdt
kommunikasjonen i gang
mellom så vel keisere,
statsledere som
hattemakere. Hattemakere
var det ikke mange av i
Latvia på denne tiden.
Ronny henga seg ofte til
postbudsdrømmene, og så
seg selv som den
etterlengtede som bringer
Pjotr i hverdagsuniformen sin. nytt til store og små. I
stedet for å skrive det ene
brevet etter det andre til sine kjære, kunne han selv være den som tok turen over
havene med sine egne brev.
Side 6 av 24

7. Ronny Bank – et glimt bak masken
Ronny lurte ofte på hvordan gatens postbud, Pjotr, kunne rekke å levere alle
disse brevene over slike distanser, for så å gå samme rute i samme gate dagen
etter.
Som å så mange andre yrker hadde også uniformene en egen tiltrekning. Og
Sojvetveldet visste å bekle sine postbud i uniformer som innga status. Det er et
anerkjent faktum at dette bunner ut i den klassiske historien om ”Tsarens Kurer”
som ga postmanns-standen bak jernteppet et realt image-løft.
Dette til tross for at det handlet om postbudet til Tsaren, ikke akkurat noe typisk
kommunist-forbilde.’
Mange myter ble knust i senere tid da Ronny så en postterminal for første gang,
og skjønte at det ikke var postbudet Pjotr som ene og alene sto for
postleveransene til og fra Latvia.
Men nok om postbud for denne gang, selv om postbud-drømmen skulle følge
ham resten av livet.
Fremdeles hender det at Ronny i et svakt øyeblikk handler postbud-effekter på
Ebay. Han har i dag postuniformer fra 53 land liggende hjemme, trygt pakket ned
i plast og møllkuler.
Og alt skyldes budbringeren Pjotr i Latvia. Det kan med rette kalles post-
traumatisk stress.
Spilloppmakeren Yuri
Plassert i et strengt regulert, sauefattig Riga i 1976 måtte Ronny, eller Ronji som
han nå ble kalt, finne andre måter å tilbringe fritiden på enn å drodle
krøllebefengte dyr. Det var slik han møtte Yuri.
Under den kalde krigen var all media statssensurert propaganda, ikke minst
barneunderholdningen. Østblokklandene i alle år har vært storprodusenter av
tegnefilmer av høy kvalitet. Dessverre har dette gått deres egne barn hus forbi -
det var jo ytterst få som hadde TV, må vite.
Det trykte mediet derimot, fikk en annen skjebne. I Norge kunne unge gutter hvile
sine oppspilte øyne på Donald Duck, Tex Willer, Bamse eller aller helst
Månestråle (du må ha vært gutt, oppvokst på 70-tallet for å kunne forstå). Ronji
og hans klassekamerater i Riga hadde tegneseriefiguren Yuri!
Side 7 av 24

8. Ronny Bank – et glimt bak masken
Yuri var den kommunistiske
spilloppmakeren som alltid fant
på rampestreker mot dem som
ikke fulgte partiboken til punkt og
prikke, gjerne fulgt av eplekjekke
sitater fra Pravda. Yuri var alle
barns helt og alle foreldres
drømmebarn. Alle ønsket å være
som Yuri. Ikke uten grunn var
Yuri med mest populære
guttenavnet helt frem til det ble
avløst av ”Gorby” i 1989.
I tillegg til å være propaganda av
ypperste klasse, var tegneserien
om Yuri og hans sibirske hamster
Nadja er kunstnerisk mesterverk
som har inspirert kunstnere på
begge sider av jernteppet. Det skulle med tiden vise seg at Ronny også var en av
dem.
En spanjol med spanskrør
Med Ronnys shetlandske språk (en aksent selv de lokale shetlendere har
vanskelig for å forstå) er det ikke vanskelig å se at han fort fikk problemer på en
Latvisk skole. At all undervisningen foregikk på russisk gjorde ikke saken stort
bedre.
Å være multinasjonal er ikke alltid lett. Ronny brukte mye av skoletimene å drodle
og tegne i margen på de statseide bøkene sine. Men tiden gikk fort når tankene
var hos Yuri og Nadja, og snart dannet det seg en egen fantasiverden i Ronnys
marger.
En skulle kanskje tro at en latvisk lektor ville finne frem spanskrøret straks en slik
vandalisering ble avslørt. Men skjebnen skulle igjen stå vår unge venn bi.
Klasseforstanderen var en spansk/latvisk herre ved navn Aragones. Han var selv
en kreativ sjel med forkjærlighet for drodling. Han hadde riktignok tatt med seg
spanskrøret fra hjemlandet, men brukte det sjelden. Ronnys drodling overbeviste
ham om at dette talentet måtte dyrkes.
Side 8 av 24

9. Ronny Bank – et glimt bak masken
Klassebilde fra skolen i Riga. Ronny i første rekke helt til venstre. Sergio Aragones i midten i øvertse
rekke. Den dårlige billedkvaliteten skyldes at bildet at tatt med et provisorisk "Tampax"-kamera.
Slik gikk det til at Ronny fikk innpass på barnekunstskolen ”Tartu” i en alder av 6
år. Læreren selv, Sergio Aragones, sluttet kort tid etter og spesialiserte seg på
marg-tegninger. Han oppnådde stor berømmelse og snart var fast innslag i
humorblader som ”MAD”. Få historikere har imidlertid klart å finne hans egentlige
inspirasjon, en fiskersønn fra Lerwick ved navn Ronji.
En svenske ved porten
Kunstskolen Tartu ligger vis a vis ”Zviedru Varti”, ”svenskeporten”. Riga var i sin
tid under svensk herredømme og nøt selv under den kalde krigen en utstrakt
kulturell utveksling med Sverige.
Ronny pleide ofte å sitte utenfor svenskeporten for å se på de mange fremmede
besøkende som var så annerledes enn vanlige sovjetborgere. Slik var det at han
en vårdag i 1979 kom i samtale med en eldre svensk kvinne. Etter en stunds
samtale på tegnspråk (verken shetlandsk, latvisk eller svensk ligner særlig på
hverandre) viste han henne noen av sine tegnebøker. De var fylt med tegninger,
drodlinger og egenkomponerte tegneserier, alle inspirert av Yuri og Nadja.
En av seriene Ronny hadde laget handlet om en jente som bodde i en
fiskerlandsby, ikke ulik Lerwick. Hun het Ronja, og tilhørte en av to fiskerklaner
som kjempet om retten til å fiske rundt øya. Ronja hadde en shetlandshamster
som het Noddy.
Side 9 av 24

10. Ronny Bank – et glimt bak masken
Til å være så ung var de kulturelle påvirkningene ganske gjennomskinnelige,
men tegningene var livaktige og særegne, og gjorde inntrykk på så vel lærere
som tilfeldig svenske forbipasserende.
Den svenske kvinnen falt pladask for kunstneren og hans verk, og fikk noen av
tegningene hans med seg hjem.
Vi skal selvfølgelig være forsiktige med å fremme anklager.
Men kun to år senere publiserte Atrid Lindgren romanen
”Ronja Røverdatter” uten å nevne Ronji i Riga med et ord.
Onde tunger vil ha det til at Lindgren også plagiert
historiene om Yuri og Najda i sine egne Emil-historier.
Dette har aldri latt seg påvise.
Sammenhengen mellom Ronji i Riga og Ronja Røverdatter
derimot, er ikke til å ta feil av.
Ronny blir norsk
Etter endt skolegang i Latvia, var det en utmattet Ronny som kom hjem til
Shetland. Man skulle tro at han var glad for å vende tilbake til dette sauefylte
landet igjen, men nei.
Ikke orket han å tegne sauer lenger, langt mindre telle dem, tvangstanker til
tross.
Å spise sauser gikk fremdeles greit. Med eldstesønnen vel hjemme sluttet
Lettucia jobben sin på ny og familien kunne samles til mang en middag med
moussaka og posjerte saueklover.
Så rotfast var denne matretten blitt i Bank-familien at en lokal kafé drevet av en
fetter forsøkte å sette den på sin egen meny. Det ble dessverre en miserabel
katastrofe. Fundamentalistiske shetlendere gikk i protestmarsjer og truet med å
svi av så vel kafeen som Bank-familiens residens. Det som skulle ha blitt en
lykkens tid etter hjemkomsten ble alt annet. Noe måtte gjøres.
Alternativene var like mange som fåfengte. Faren Dogger Bank funderte på å
dyrke opp en egen flytende øy og bosette seg på denne. Dessverre var
yngstesønnen Jyske sterkt sjøsyk og planene måtte skrinlegges. Øyas norrøne
historie kom til unnsetning.
Side 10 av 24

11. Ronny Bank – et glimt bak masken
Lykken er et lotteri
Shetland forsvant ut av norske hender etter finanskrisen - i 1469. Øyene ble
pantsatt til Skottland av Norskekongen, og noe finansgeni kan han ikke sies å ha
vært.
"Luksusfellen" var ennå ikke oppfunnet, og manglende betaling gjorde
shetlenderne om fra nordmenn til skotter på forfallsdagen. Shetlenderne har aldri
glemt at de en gang var norske.
I mange år var den norrøne herkomsten ikke så mye å skryte av, men etter at
Norge ble en oljenasjon blusset gamle følelser opp igjen. På øyene vokste
drømmen om Norge til nye høyder, og mange tok til orde for å få øyene innunder
norsk herredømme igjen.
Shetlenderne er ikke mange, men i et basketak slår de godt fra seg, selv mot en
gjeng kiltkledde skotter.
For å bøte på opprørsstemningen ble
det igangsatt et lotteri på øyene. Hver
17. mai avholdes det et lotteri utenfor
rådhuset i Lervick. Èn heldig familie får
lov til å emigrere til Norge og gjøre
nordmenn av seg igjen.
Denne gangen gjorde lotteritradisjonen
sitt til at Ronny igjen var flyttefot, men
denne gangen sammen med hele
familien. Stor var oppstandelsen da
resultatet ble offentliggjort og det gikk
17.mai tog i Lerwick med enda større mengder moussaka og
saueklover den kvelden.
I begynnelsen var Lettucia og Dogger litt bekymret over denne drastiske
miljøforandringen, men etter forsikringer om at det fantes så vel sau som fisk i
Norge svant bekymringene hen.
Side 11 av 24

12. Ronny Bank – et glimt bak masken
En by innerst i fjorden
Slik hadde det seg altså at Ronny i en alder av 14 kom tøffende inn
Drammensfjorden i Dogger Banks fiskeskøyte. Ronny sto i baugen og stirret
henrykt på landskapet og bygningene som gled forbi, men lille Jyske sto akter og
vrengte magen.
Jyske skulle aldri mer våge seg utpå sjøen etter den forferdelige turen over fra
Shetland. Havet hadde vært blikk stille, men som tidligere nevn; Jyske hadde en
svært sart mage.
At det ble Drammen av alle steder, berodde på rene tilfeldigheter; byen hadde så
vel latvisk som gresk konsulat på den tiden, noe Lettucia følte betryggende. At
det latviske konsulatet to år etter ble flyttet til Brønnøysund kom som litt av et
sjokk på henne.
Men Drammen altså. En nedslitt by delt av en elv, en bitte liten fiskeflåte og ikke
langt til Skoger, byens saueeldorado.
Siden Familien Dogger var nye i byen, ble de innkvartert i Nybyen. På 80-tallet
var andelen innvandrere i Drammen allerede merkbar, men mange shetlendere
var det ikke å se. Storparten av innvandrerne i Drammen var tyrkere fra
Taurusfjellene i Tyrkia, og de ble naturlig nok innlosjert på Fjell, en annen bydel i
Drammen.
Ronny snakket både engelsk, latvisk og russisk, og følte at det norske språket
var en salig blanding av alle tre. Helt perfekt ble Drammensdialekten ikke, og selv
i dag ligger det et eksotisk preg over måten Ronny trykklegger preposisjoner, for
ikke å snakke om pluskvamperfektum, noe han aldri har fått til.
Familien Dogger blomstret i Drammen. Jyske gikk på BI og ble, naturlig nok,
bankmann. Noe mobbing på grunn av navnet møtte han naturlig nok i bransjen,
men etter en opptreden på TV-programmet "Dette er ditt liv" fikk han økt respekt
blant sine like(bank)menn.
Mat til folket
Lettucia forsøkte seg på restaurantbransjen, men slet i mange år. I likhet med
shetlenderne var kombinasjonen moussaka og saueklover en anelse for eksotisk.
Det var ikke før hun begynte med gresk kebab at forretningene virkelig tok av.
Som med det meste i vår sivilisasjon kommer også kebaben fra Hellas.
Enkelte villfarne sjeler hevder kebaben kommer fra Tyrkia, men da tar de ikke
hensyn til landegrensene slik de så før det stor-ottomanske riket.
Side 12 av 24

13. Ronny Bank – et glimt bak masken
Lettucia hadde kun en latvisk-svensk ordbok, og da hun skulle finne navn på
matboden, falt navnet på SnabbSpis. Hun viste at det ikke var helt norsk, så hun
fornorsket navnet til Snappys. Lettucia er i dag ikke lenger å se bak disken på
Snappys, men maten er den samme gode som alltid.
Dogger Bank utviklet etter en stund en stygg brakkvanns-allergi og måtte fortøye
fiskeskuta for godt. Han var vant til å jobbe i kalde og ugjestmilde miljøer, og fikk
snart en jobb som passet godt. Midt i den travleste gaten i nabolaget lå en stor
murbygning hvor Dogger fikk jobbe i kjølige temperaturer. Og det var her Ronny
skulle oppdage sin andre store kulinariske kjærlighet; is. Bygningen hadde et
stort skilt hvor det sto ”Drammens IS”.
Etter Moussaka med posjerte saueklover troner isen på topp i
Ronnys favorittmeny. Han hevder hardnakket at en nedkjølt
hjerne er mer kreativ enn en varm hjerne.
Varm eller kald hjerne, Ronnys kreativitet var upåklagelig. Men
en kreativ hjerne kombinert med en shetlendings energinivå
kan fort skape konflikter i en norsk skole.
En kjølig bylegende
I dag ville stakkars Ronny sikkert blitt diagnostisert med AD/HD, dopet ned og
institusjonalisert vekk i skolevesenet. Legevitenskapen på 80-tallet hadde
heldigvis ikke kommet så langt. På 80-tallet var AC/DC fremdeles mer utbredt
enn AD/HD. Ronnys kreativitet blomstret, og fikk stadig nye utløp. Han var blitt
en ung kunstner og trengte nye utfordringer.
Til tross for at 80-tallet generelt var avvisende overfor kreative unge sjeler, hadde
Ronny funnet sin vei. Han kalte seg ikke kunstner, visste ikke at dette skulle bli
et levebrød. Han visste bare at han likte dette mer enn noe annet. Dette å kunne
tegne, bare forme, skape. Dette å kunne ha et bilde i hodet og få det ned på
papir, på lerret, ut fra en leirklump.
Så mens andre ungdommer gikk i flokk fra økonomiskolene til karatetreningen,
var Ronnys tanker helt andre steder. Jo, han hadde da venner. Ikke mange, men
gode. Og jo, en kunstnerisk tilbøyelighet gjorde mer inntrykk på det annet kjønn
enn stresskofferter i aluminium (stoort på 80-tallet). Det gikk fint an å ha både et
liv og å være skapende. Ronny likte begge deler.
Side 13 av 24

14. Ronny Bank – et glimt bak masken
Kunsteriske ringvirkninger
En vegg med råtten betong og høflige tyskere
I 1989 ble Ronny invitert til å delta på en utstilling i et nedslitt galleri i Øst-Berlin.
Hans skolegang fra Latvia var ikke glemt, og noen av sauetegningene hadde
funnet veien til en kurator som mente det ville være en fjær i hatten å vise frem
en kunstner fra kapitalistiske Norge i et kommunistisk Øst-Tyskland. Et Øst-
Tyskland som ærlig talt hadde sett bedre dager.
Ronny dro ned, og ble overrasket av et stort presseoppbud og flust av folk. I
kommunistiske gallerier (og dem var det ikke mange av) var selve riggingen av
en utstilling like viktig, om ikke mer viktig enn utstillingen selv. Riggingen var
både kunst OG arbeid, begge dyder som ble holdt høyt.
Å se Ronny banke inn den første spikeren i veggen var derfor en begivenhet.
Om du tar Ronny i nærmere øyesyn er ikke akkurat uttrykket spjæling det mest
nærliggende, og i 18-års alder var Ronny i særdeles god form. Murveggen i
galleriet var det stikk motsatte. Faktisk var det ikke galleriveggen i det hele tatt.
Østtyske kommunister var fornuftige folk. Om det sto en mur et sted fra før,
trengte man jo bare å bygge tre vegger til for å få et hus ut av det.
Ronnys første slag bommet på spikeren, og traff i stedet tommelen. Et høyt
"Faen!" gjallet gjennom rommet. Å slå seg på tommelen med en hammer har det
med å avstedkomme slike uttrykk, uansett hvem andre som er i rommet.
Den stappfulle salen ble dørgende stille, før et unisont "Faen!" ble gitt som tilsvar
fra alle sammen. Åpenbart trodde de fremmøtte at dette var en høytidelighets-
erklæring på norsk og gjengjeldte den, høflige som de var.
Fremdeles kan man i dag høre et og annet "Faen!" i østtyske høytideligheter,
bare for å høre resten av salen rope "Faen!" tilbake av full hals.
Som takk for denne norske skikken fikk vi den tyske fugledansen i gjengjeld, en
ekkel dansetradisjon som heldigvis ikke har overlevd andre steder enn på
danskebåten og enkelte dalstrøk rundt Østerdalen.
Etter det første bomslaget og den påfølgende forvirringen glemte Ronny alt han
hadde lært fra Latvia om kommunismens skrøpelige arkitektur. Han kylte
hammeren mot spikeren med all kraft.
Hammeren bommet på fingrene med god margin, traff spikeren og kjørte den rett
gjennom murpuss og skjør betong. En stor del av veggen bikket utover og raste
sammen utenfor huset, og Ronny måtte hoppe av gardintrappen han sto på for
ikke å følge med.
Side 14 av 24

15. Ronny Bank – et glimt bak masken
På enkelte av TV-bildene fra denne dagen kan
man fremdeles se Ronny med gardintrappen i
utkanten av bildet. Men kameraene glemte fort
Ronny der forvirrede østtyskere strømmet
gjennom muren og ut i en annen virkelighet. Ut
gjennom en ødelagt Berlin-mur og inn i Vest-
Tyskland. Strømmen var jo ikke til å stoppe og
bildene gikk verden rundt.
Kort tid etter var en ny verdensorden født, og kommunistiske gallerier en saga
blott. Ronny fikk aldri erstatning for maleriet som gikk tapt denne dagen; et pop-
art bilde av Yuri, sin barndomshelt. Han klarte imidlertid å fikse haik fra Øst-Berlin
til Drammen ved å lure en aldrende østtysk lektor til å tro at strekningen Berlin-
Drammen bare var en snarvei til Vest-Berlin.
Lektoren ble sist sett på Pers Hotell ved Gol, der han insisterte på å søke om
politisk asyl. Hans vesle Trabant står visstnok ved personalinngangen den dag i
dag.
En drøm blir virkelighet
Vel tilbake i Norge fortsatte Ronny sin kunstneriske karriere. Fremdeles var ikke
kunsten noe som kunne skaffe mat på bordet daglig, og Ronny trengte en fast
jobb for å kunne leve. Morens kebab og farens medbrakte Drammens IS var alltid
hjertelig velkomne i magen, men en kunstner skal ikke være avhengig av
almisser.
Ronny fulgte i sitt forbilde Pjotr sine forspor, og ble postal. Selvfølgelig ble han
ikke postbud. Ikke med en gang. I posten er det en strengt etablert rangordning.
Ingen, absolutt ingen blir postbud i en håndvending. Man må jobbe seg
møysommelig opp i sorteringshierarkiet.
Først på bakrommet på et lite postkontor på ettermiddagen, så etter en stund
forfremmes til sorteringsavdelingen på postterminalen.
Det var på dette tidspunktet stakkars Pjotr mistet litt av glansen da Ronny så den
sammenhengende kjeden av lastebilder som kjørte posten av gårde. Dette var
ikke Latvia, men høyst sannsynligvis hadde heller ikke Pjotr vært alene som sin
postale gjerning.
Men budbringerrollen var allikevel noe å trakte etter og i 1992 kunne Ronny sette
på seg den gjeve postbudlua. Han var blitt som Pjotr.
Side 15 av 24

16. Ronny Bank – et glimt bak masken
Staut og stolt bar Ronny rundt tonnevis med intetsigende reklame, inkassokrav
og regninger til en utakknemlig horde som likte bedre å klage enn å takke for
budbringerens innsats. Postbudjobben skulle dessverre falme i glansen
uhyggelig fort. Da var det flere lysglimt å se innen kunsten hans.
En OL-floke løses
I 1994 skulle det arrangeres OL i Norge, og en kunstkonkurranse ble utlyst.
Ronny som lenge hadde holdt seg til tegninger og skisser bestemte seg for å
male et maleri til konkurransen. Han kjøpte inn et konkurslager av gammel
maling og satt i gang.
Dessverre var malingen så gammel at den nektet å tørke, og innen Ronny hadde
kjørt til Lillehammer med sitt bidrag, hadde den våte malingen danset salsa over
lerretet på egen hånd.
Maleriet var en atlet løpende med OL-fakkelen, men nå var det blitt så utydelig av
det så mer ut som en barnetegning enn et kunstverk. Såret og vonbroten kastet
Ronny bildet fra seg, men et jurymedlem på røykepause fikk øye på ham og
stanset ham i siste liten.
Godt var det. Han var nemlig i ferd med å kaste
maleriet i en papircontainer, og det ville jo blitt helt feil.
Kildesorteringen var kommet til landet.
Men i tillegg til å forhindre søppelkriminalitet fattet
jurymedlemmet interesse for det selv-vandaliserte
maleriet. Med sin grå stær fant han kvaliteter i
kunstverket ingen andre kunne ha sett.
Resultatet var at Ronnys deformerte atlet ble
inspirasjonen til helleristningsfigurene som
kjennetegnet OL på Lillehammer. Å få sitt eget
kunstverk hugget ut i et skogsterreng var en ny
opplevelse for Ronny.
Side 16 av 24

17. Ronny Bank – et glimt bak masken
På egne ben
Et lekende tiår
90 tallet var ellers det tiåret som gikk så altfor fort. Dette skyldes for Ronnys del
Playstation. Kunsten holdt på å miste et stort talent til gamingmiljøet. Ronny gjør
som kjent ingenting halvveis, og Playstationspillingen var intet unntak.
Natt og dag gikk med til spillingen, og en periode bestod kosten kun av mammas
kebab og farens medbrakte isbokser. Pinneis var ikke lenger tilstrekkelig, 2-
litrene gikk ned på høykant.
Oppvåkningen slo bokstavlig ned som
en bombe. Drammens IS ble offer for
en MC-krig og ble bombet i 1997.
Abstinenssjokket etter isen som uteble
fikk Ronny til å innse at noe måtte
endres. Han ble en av de første i
landet som fikk en vellykket
behandling for avhengighet av denne
forbaskede spill-konsollen.
Den dag i holder Ronny seg borte fra
all spilling, unntatt nett-poker da. Etter
hans eget utsagn er det kun
Bispesønner som taper på sånt. Hans nærmeste er fortsatt litt på vakt, men en
kunstner har sjelden store verdier å spille bort…
Selv om Playstation var tiårets store fenomen for Ronny, var det ikke til å komme
utenom at 90-tallet brakte med seg internett, og dermed en løsning for så vel
Ronny som mange av hans gamingkamerater.
Etter år med spilling døgnet rundt ble det etter hvert et betydelig hull i Ronnys
CV. Men takket være Ronnys internett-kunnskaper ble dette raskt fylt med
vitnemål fra skoler som Westerdahls Reklameskole i Oslo og Birmingham
Institute of Art and Design.
Denne skolegangen er fremdeles ikke dementert av Ronny til tross for den enkle
kjensgjerning at ingen av skolene faktisk eksisterer. På den oppgitte adressen til
Westerdahls finner man i virkeligheten ”Abdullahs Kebab”, en av Lettucias
mindre suksessrike konkurrenter.
Side 17 av 24

18. Ronny Bank – et glimt bak masken
Tilbake til penselen
Vel ute av abstinensen etter Drammens IS og etter spill-rehabiliteringen tok
Ronny penslene fatt igjen. Kunsten utgjorde ennå ikke et levebrød, men Ronnys
pensler og palett har vært i konstant bruk siden.
Mange tror dette er en helt frivillig kreativ flom, men faktum er at det er fremdeles
søvnproblemene fra barndommen som gjør deg gjeldende. Fremdeles var
kunsten ikke annet for Ronny enn en måte å unngå sauetellingen ved leggetid.
I motsetning til andre har Ronny klart å holde seg unna dyremotivene i ditt
daglige virke. Men tegneserienes besettelse har på ingen måte gitt seg.
Ennå er gamle og nye tegneseriehelter synlige i Ronnys pennestrøk, selv om
gamle Yuri er et tilbakelagt kapittel. Supermann, Donald Duck og til og med
Pondus vitner om en stamkunde hos Narvesens bladutsalg, og en kan bare
gjette seg til hvordan Ronnys økonomi har klart seg etter alle disse utallige
handleturene.
Gudene skal vite at tegneserier ikke er billig.
Odd jobs
For en fattig kunstner er svaret igjen bijobber. Mange, og tildels tvilsomme
bijobber. Servitør, murer, vaktmester, hundelufter og gatemusikant. Men kun èn
bijobb har gitt Ronny overskrifter i landsdekkende media, selv om hans navn ikke
ble nevnt.
Det vakte stor oppstandelse da kunstneren Morten Viskum anskaffet seg en død
manns hånd som maleverktøy isteden for pensler. Hvor han hadde skaffet denne
kroppsdelen fra ville han ikke ut med.
I dag har Ronny eget lokale vegg i vegg med likskjenderen, og historien bak
hånden har lenge vært et uskrevet kapittel mellom disse herrene.
En hjelpende hånd
Etter at muren falt for Ronnys hånd i 1989, har Ronny beholdt sine gamle
kontakter bak det falne jernteppet. En ny, skakkjørt økonomi formet seg, og
enkelte var villig til å gjøre alt for en slant penger.
Historien om skjebnehånden er for mørkt et kapittel til å rippe opp i, men kort
fortalt kan den oppsummeres med at håndens eier er langt fra død.
Et sted i Latvia sitter Pjotr, et tidligere postbud som etter murens, og det latviske
postvesenets fall var desperat etter å skaffe seg sitt daglige brød. Og etter hvert,
dessverre sin daglige vodka.
Side 18 av 24

19. Ronny Bank – et glimt bak masken
Som en formidlende
omstendighet skal nevnes at
Pjotrs høyre hånd allerede var
til liten nytte for ham. Mange års
overdreven postsortering hadde
ødelagt den fullstendig. Hånden
var redusert til et ubrukelig lem,
skjelvende som et løv.
Fremdeles er ikke Pjotr bitter
over handelen. Den ga ham
brød og vodka i mange uker i
strekk, en luksus i Latvia på den
tiden.
Pjotrs skjelvende hand.
Viskum har også inkludert
andre kroppsdeler i sin kunst, men disse har han fått tak i via andre kanaler enn
Ronny. Stakkars Pjotr trengte resten av kroppen sin selv, må vite.
I faderens og sønnens fotspor
Lettucias barnetro, dels gresk-ordodoks, dels russisk-ortodoks, har levd videre i
Ronny, ispedd en og annen protestantisk søndagsskoletime som har satt sine
spor.
I 1999 laget han en samling religiøse motiver, en samling som var spiren til en
lang religiøs søken.
En tidligere latvisk student får lett tilgang i de tidligere østblokklandene. Der
vestlige borgere blitt møtt med skepsis, var dørene åpne for Ronny.
I ly av den kommunistiske kulden levde religionen i hemmelighet i alle landene
bak jernteppet. Gammel lære og eldgamle hemmeligheter ble vel bevart på
bortgjemte steder..
På en av sine reiser kom Ronny over et gammelt religiøst skrift som hevdet av
Jesus død ikke var slutten på slektsbåndet mellom Gud og menneskeheten.
Dette skulle innlede en to år lang reise som skulle bringe han fra det ene
klosteret etter det andre.
Avsløringene han fant var underligere enn han turte forestille seg. Men bevisene
var entydige, kildene for mange og tegnene for tydelige. Den endelige
åpenbaringen kom over ham i et nedslitt kloster i Sofia i Bulgaria. Dette var for
stort til å holde for seg selv.
Side 19 av 24

20. Ronny Bank – et glimt bak masken
En stund funderte Ronny på hva han skulle gjøre med dette materialet. En bok
kunne han jo ikke skrive, han var forlengst diagnostisert dyslektisk.
Denne diagnosen var naturlig nok feil, men et skriftspråk som var en salig
blanding av shetlandsk, latvisk/russisk og norsk fikk jo enhver norsklærer til å
tviholde ekstra hardt på rødblyanten.
Han fant fort ut at han skulle ta med alle notatene til en venn av Dogger, som
hadde vært kateket og kirkehistoriker.
Han satte derfor kursen til nærmeste flyplass i Sofia. Bulgarske flyplasser er
neppe rette sted for å lære om punktlighet, og med sin backpackersekk og en
liten dokumentveske ble han sittende noen timer for lenge blant bulgarer,
japanere og en og annen amerikaner.
En amerikansk prest ved navn Daniel Brown var en hyggelig samtalepartner,
men i ettertid har Ronny ofte tenkt på at tungen må ha sittet løst den gang,
oppspilt som han var.
Etter en lengre dupp på flyplassen var presten borte, og Ronnys
dokumentmappe med. Han lette over hele den overfylte flyplassen, men begge
var som sunket i jorden, eller rettere sagt fløyet. Det var en nedbrutt Ronny som
ankom Gardermoen et døgn etter.
Ronny trodde historien var tapt, men så feil kan man ta. Kun to år etter dukket
det opp en bok som ikke kunne ha annet enn Ronnys notater som grunnlag.
Forfatteren, en Dan Brown, hadde filtrert inn mye for å skjule opphavet, men
historien, grunnhypotesen var den samme.
Som så mange ganger før; et verdensfenomen ble født med ”DaVinci koden”,
men Ronny forble en unevnt kilde. En internasjonal rettssak ville en ung kunstner
aldri ha råd til. Dessuten fantes det nok av kvakksalvere som uten blygsel hevdet
at Dan Brown hadde stjålet historien fra dem.
Side 20 av 24

21. Ronny Bank – et glimt bak masken
Mistrivsel må til
Om reisen ble en skuffelse, knyttet han kontakter
som kom til nytte i kunsten. Utstillinger i
Bulgaria, samarbeid via morens bekjentskaper i
Latvia og Hellas. Europa var blitt Ronnys
tumleplass.
Og i 2004 var hans kunst etablert nok til å gi til
salt til maten. Eller salt i såret.
En fornøyd kunstner er en dårlig kunstner. Og
der Ronnys kreative tvangstanker kom til kort,
sto joggingen parat. Ronny hater, absolutt hater
å jogge. Men mistrivselen med å jogge, løpe,
svette, slite seg ut, er som fullgjødsel for en
kunstnersjel.
Ofte kan du se Ronny i fullt firsprang langs Drammenselvens bredder, men aldri
smilende. Alltid drit sur. Men så er da heller ikke smilende joggere et vanlig syn.
De fleste ser heller misfornøyde ut.
Kritikk-takk!
Ronny er heller ikke glad for gode kritikker. Det er når den sure gallen velter over
ham at han er fornøyd i sitt indre. Derfor er kunstnersuksessen et tveegget sverd,
og Ronny passer regelmessig på å provosere sitt publikum. Og det med hell.
Noen kan få lov til å like det han gjør, men slettes ikke alle. Ikke majoriteten.
Majoriteten skjønner ikke kunst.
Side 21 av 24

22. Ronny Bank – et glimt bak masken
Sveitserostens venner
I 2001 laget han en installasjon på Bragernes torg som omhandlet byens lite
kjente, men frynsete befatning med slavehandelen på 1700-tallet.
Mange land, nederlendere, briter og dansker drev utstrakt handel med
tilfangetatte afrikanere som ble sendt jorden rundt til ulike slavemarkeder.
Det var bare lille Norge som av en eller annen
årsak sendte ekspedisjoner til Sveits for å hente
gratis arbeidskraft, da først og fremst til innvortes
bruk.
Mang en sveitservilla er oppført med nettopp
sveitserslaver, derav navnet på byggestilen.
Drammensområdet har også sine sveitservillaer, og
som en sentral havneby på den tiden ble byen fort
senter for handelen med sveitserslavene.
Sveitserslavene var et mørkt kapittel i landets og
byens historie, og heldigvis et kortvarig et.
Sveitsergarden ble etter få år opprettet for å
beskytte landets innbyggere mot nordmennene.
Etter at slavehandelen ble avviklet falt behovet for
Den norske slavehandelen med garden bort, og hele vaktstyrken ble gitt bort til
sveistere vakte stor internasjonal Roma, likesågodt.
oppsikt
Enhver påminnelse som dette er svært dårlig likt av øvrigheta, og Ronnys
slaveinstallasjoner i 2001 falt heller ikke i god smak.
Bystyre, formannskap og ordfører var i harnisk. Ronny var storfornøyd. At han
ble fordrevet til Vestfossen fikk så heller være. At gamle damer hyttet mot ham
med blomstrete paraplyer var en opptur. Det var kunstneren i kunstnerens rette
element. Hyllet av noen, hatet av mange. Endelig kunne Ronnys tvangstanker
plage andre enn bare ham selv.
Ronnys røde tråd
Nå skal vi ikke forledes til å tro at Ronny er en ond sjel. Men et rotløst liv har satt
sine spor, og fred er vanskelig å finne. Drammens Is finnes ikke lenger, og
Lettucias kebab alene er ikke nok. Enda godt at tranmarinert moussaka med
posjerte saueklover fremdeles er å finne på bordet i Bank-residensen med jevne
mellomrom. Denne underlige retten har egen evne til å knytte sammen Ronnys
mange fasetter som en rød tråd.
Side 22 av 24

23. Ronny Bank – et glimt bak masken
En rød tråd som spinner seg fra et lite forblåst fiskersamfunn på Shetland, via en
latvisk kunstkole og til Drammenselvens bredder. En rød tråd som samler
sauetelling, margkruseduller, postmenn og en ung kunstners motvillige suksess.
En spennende kunstner med mange fasetter, hver og en reflekterer lyset på sin
egen måte, like livfullt som kunstersjelen selv.
Ronny gjør det Ronny gjør fordi Ronny må. Og vi elsker ham for det.
Side 23 av 24

24. Ronny Bank – et glimt bak masken
Forfatterens kommentarer:
 Joda, Ronny. Du ER sannsynligvis født i Larvik, med mindre dine foreldre
har noe de ønsker å fortelle deg?
 Shetland har vært norsk, og ble i sin tid pansatt til Skottland i forbindelse
med et giftemål. Gjelden ble ikke betalt, og Shetland forsvant ut av norske
hender.
 17. mai feires fremdeles i Lerwick, Shetland
 Latvia har vært svensk, og svenskeporten er et kjent landemerke.
 Skolen Tartu eksisterer i Riga, men jeg tviler på at den ligger rett ved
svenskeporten.
 Om du ikke kjenner Sergio Aragones verk, har du gått glipp av mye god
humor! Fyren er spansk, men har så vidt jeg vet ikke satt sine ben i Latvia.
 Drammes is er sterkt savnet.
 Postbudyrket er sterkt overdrevet.
Side 24 av 24