Recomendados
Mais conteúdo relacionado
Destaque
Destaque (17)
Artikkel i A-Magasinet.
- 1. 34 A-MAGASINET 30. MAI 2008 35A-MAGASINET 30. MAI 2008 Hardt klima i Amazonas Wajãpi-indianerne merker at vinden i regnskogen er sterkere enn før, regnet også. Og at slangene kryper nærmere husene deres.
- 2. reportasje 36 A-MAGASINET 30. MAI 2008 reportasje 37A-MAGASINET 30. MAI 2008 Indianernes tradisjonelle liv trues av gruvedrift, rovfiske og avskoging
- 3. 38 A-MAGASINET 30. MAI 2008 hardt klima i Amazonas 39A-MAGASINET 30. MAI 2008 Tekst og foto: Bo Mathisen fotoutstilling Bo Mathisen har besøkt wajãpi-indianerne i Amazonas. Torsdag åpnet hans fotoutstil- ling på Rådhusplassen i Oslo. Wajãpi-indianerne Antall: Rundt 800 personer fordelt på 48 bosetninger. Område: Et 6000 km² territorium (litt større enn Oslo og Akershus tilsammen), anerkjent av brasilianske myndigheter, i Amapá i Amazonas. Nomader: Boplassene er små, ligger spredt og flyttes rundt. Strategi: Nye bosetninger legges ved reservatets grenser for å hindre nybyggere i å bosette seg ulovlig innenfor wajãpi-territoriet. Verdensarv: Malekunsttradisjonen kusiwa, som de bruker til kroppsma- ling og annen dekorasjon, er en del av UNESCOs immaterielle verdensarv. Regnskogfondet: Støtter en handlingsplan for å styrke wajãpienes kultur. Wajãpi-indianernes territorium BRASIL Amazonas VENEZUELA PERU COLOMBIA BOLIVIA Bålet LYSER OPP det alvorlige ansiktet til landsbyle- deren Kumare Wajãpi i Pairakai, en liten bosetning i jungelen nord i Amazonas. – Noen av trærne har ånd, men det vet ikke den hvite mann. Så han kutter ned de trærne også. Vi har lært av våre forfedre at vi ikke skal kutte mye skog, for da blir skogens eier sint og skaper sterk vind som river ned husene, sier Kumare. Og nå er det akkurat det som skjer. Før var det lange perioder uten regn om sommeren. Men for omtrent ti år siden endret det seg. – Nå regner det mye mer, og vinden er sterkere enn tidligere. Det er farlig. Vi har hatt flere ulykker hvor trær har ramlet over mennesker. Jeg tror vinden en dag kommer til å rive ned hele jungelen, sier han. Han mener også det er flere slanger enn før. – Nå ser jeg dem ofte her inne på bosetningen. Folk blir bitt mye oftere. De som har levd lenge, sier at det tidligere ikke var vanlig med slanger nær husene. Politiet rykker ofte ut med helikopter for å hente indianere som er blitt alvorlig skadet eller syke. Bitt av slange. Da Mojaukarás 13-årige datter ble bitt av en slange for et halvt år siden, var de på besøk hos en bosetning som ikke hadde radio. Hun løp etter en liten fugl som gjemte seg i et hull i jorden. Da hun strakk ut hånden etter den, ble hun bitt av en slange. Smertene var store, men hun måtte gå i to dager for å komme til en bosetning som kunne tilkalle hjelp. Hun ble fløyet i helikopter til sykehus, der de måtte amputere armen like nedenfor skulderen. Wajãpi-indianerne lever av jakt, fiske og jordbruk, og bor alle i jungelen i Nord-Brasil. Grensene for deres territorium ble fastsatt i 1996 av brasilianske myndigheter og grenser mot Fransk Guyana. Tolk og kjentmann Mario Braga har vært med på å utdanne lærere blant wajãpi-indianere. Han mener wajãpi-folket står overfor betydelige utfordringer. – Det er stor interesse for landet deres på grunn av de enorme økonomiske verdiene som ligger i skog- bruk, landbruk, kvegbruk og særlig gruvedrift. For indianerorganisasjonene er det krevende å stå samlet mot kapitalsterke selskaper. Myndighetene vurderer nå å gi gruveselskaper tillatelse til å jobbe innenfor indianerterritoriene. Ønsket om kortsiktig gevinst står imot ønsket om å bevare verdiene i regnskogen for fremtidige generasjoner, sier Mario Braga. – Hvis de hvite vil drive gruvedrift, kan de gjøre det i sitt land, ikke vårt. I morgen vil jeg dra og sjekke grensene til landet vårt, sier Kumare. Neste dag følger vi Kumare som går barbent inn i jungelen. – Jeg har alltid med pil og bue når jeg går for å sjekke grensene. De hvite kommer for å jakte, fiske og hente trevirke ulovlig i skogen. Det blir vanskeligere og vanskeligere for oss å finne vilt, fordi de hvite jakter dag og natt. Om natten tar de store mengder fisk med garn innenfor vårt territorium. Vi respekterer dem, men de respekterer ikke oss, sier Kumare. Etter halvannen time når vi frem til et tre de vet det er en bikube inni. Kumare svinger øksa som de har tatt med til honningjakten. – Dette treet er veldig hardt, men vi indianere blir ikke slitne. Det er det bare de hvite som blir, sier han og gliser. Etter én times slit når de frem til honningen inni treet. Det er mindre enn de trodde – og lite å ta med hjem – så de slikker i seg det lille som er. Vi begir oss hjemover, og Kumare konstaterer til- freds at han ikke ser tegn til at uvedkommende har beveget seg i territoriet. Jakt. Kumare og et par unge menn er ute med båt for å fiske og jakte. Vann spruter inn av sprekkene i aluminiumsbåten, og det skvalper godt rundt oss. ■ ■ ■ FAKTA samhold: Gamle Teju kysser lille Kamargo, jentene bærer hjem ved og guttene hopper over bål for å bli raskere. Nederst Jatu- ta (19) med kona Sikumã (15) og Kumare som viser sine skyteferdigheter.
- 4. Ingen har husket å ta med noe å øse med. Vi har lagt til langs elvebredden, og Kumare tar hendene opp til munnen og plystrer en etterligning av sangen til fuglen namu. Etter noen forsøk svarer en fugl klart og tydelig. Kumare lyser opp og ser nesten overrasket ut. Han løper av sted og samler palmebla- der som han omstendelig lager et skjul av. Kikkhull blir skåret ut og han gjør klar pil og bue. Han lokker og kikker. Deretter spenner han buen. En pil fyker ut av et av kikkehullene – så én til. Når han etterpå drar den ene pilen ut av en trestamme, viser han hvor nær han var å treffe fuglen. En slange svømmer forbi og drar seg opp i grener som henger ned i elven. Kumare har lagt ut snøre flere steder, og på to av dem henger det storfisk – sik- kert på fem kilo hver. De fleste bosetningene har radiokontakt med hver- andre, og i dag forteller to karer i en annen bosetning at de hadde vært på jakt. Hunden hadde først bjeffet veldig. Så ble det plutselig stille. Da én av dem gikk for å se etter, ble han møtt av en stor jaguar som hadde drept hunden og nå angrep ham. Han klarte å skyte den med hagle – på kloss hold. Mangler ingenting. 19-årige Jatuta og 15-årige Sikumã bor i Pairakai og har vært gift i to år. Foreldrene hadde, som vanlig er, bestemt at de skulle bli et par. Nå venter de sitt første barn. Jeg spør Sikumã om hun ser frem til å bli mor. Og det gjør hun. – Hvorfor? spør jeg. – Fordi det vil bli én person til som kan hjelpe til, svarer hun. Jeg spør dem hva de eier. – Brød, hengekøyer, stoff, bager, glassperlekjeder, CD-spiller, lommelykt, hagle og notatbøker. – Er det noe dere kunne ønske dere, noe dere sav- ner, som finnes andre steder? – Nei, svarer han. Mens hun sier hun ønsker seg nytt tak på huset, senere når huset deres blir gam- melt. – Men, hvis dere kunne velge noe nå? – Nei. – Hvis dere måtte velge noe da, prøver jeg. 40 A-MAGASINET 30. MAI 2008 skrot: Jakuri (18) ser på skrot etterlatt av gullgravere. Skiltene viser at dette er Wajãpi-indianernes territorium. slapper av: Unggutter i hengekøya. www.circus.no Reiseguide for barn 4 - 9 år Barnas Roma kr 139,– Turen går til Italiensk reiseparlør kr 159,– Bjørn Sortland Venezia-mysteriet kr 149,– Trond Berg Eriksen Veien til Toscana kr 299,– Turen går til Roma kr 199,– MED SYDLANDSK Aschehougs reiseguider Rett på Italia Rett på-guidene er noen av markedets mest brukervennlige reisehånd- bøker, og de inneholder alt man trenger å vite om reisemålet. Innholdet er organisert slik at du kommer rett på informasjonen du søker. kr 399,– Hos oss i Tanum finner du et rikholdig sortiment innen reiselitteratur fra alle verdenshjørner. Akkurat nå har vi fokus på et av nordmenns favorittreisemål; Italia. Hør Trond Berg Eriksen fortelle fra sine bøker om Italia. Besøk Tanum Karl Johan 3/6 kl 17.00. Velkommen! Karl Johan CC Vest, Byporten Grønland Basar Torp Oslo Lufthavn Oslo City Bogstadveien Bryn www.tanum.no Italienske dager hos Tanum eiseguide for barn 4 - 9 år Barnas Roma Turen går til R Turen går til Italiensk reiseparlø na Bjørn Sortland Venezia mysteriet selger Best- ørør Trond Berg Eriksen Veien til Tosca Tanum Karl Johan 3/6 kl 17.00 temperatur Nyt litteratur
- 5. reportasje 42 A-MAGASINET 30. MAI 2008 reportasje 43A-MAGASINET 30. MAI 2008 Begge tenker seg litt om og rister på hodet. – Nei, det er ingenting vi ønsker oss. Inntrengere. En isfugl lar seg jage fra tre til tre, og noen høylytte papegøyer krysser elven høyt over tre- toppene. Den smale båten holder god fart på siste etappe mot bosetningen Aruwa’ity. Men så ligger et mindre tre tvers over elven, og Kuresesi bruker både jungelkniv og øks for å hugge vei. Vi har reist én dag med bil og to dager med båt for å nå Aruwa’ity, som er en liten bosetning med rundt 30 mennesker i fire storfamilier. Syv hus, egentlig bare stråtak som hengekøyene festes under, er spredt ut- over en ryddet plass omgitt av milevis med jungel. De dyrker mais, maniok, bananer, tobakk, bomull og mye annet. Vann får de i elven hundre meter nedenfor. Siro, en av de eldste, tar imot oss. – Her har vi vært i ti år. Tidligere bodde vi lenger nord, men der var det mindre mat, mer sykdom og enda lenger å frakte barna til lege. Dessuten ønsker jeg å beskytte området mot gullgravere som holdt til lenger ned i elven, forklarer Siro. Han understreker at de ikke vil ha brasilianske menn i jungelen. – De skitner til elvene og jorden. Det har vært vårt land lenge, og vi vil ikke dele. Det har aldri levd bra- silianere her. Vi vil ikke ha gruvearbeidere, folk som kutter våre trær, jegere som jakter i vår jungel eller fis- kere som tar fisken vår, sier Siro med rolig stemme. Dødelig kontakt. Wajãpi-indianerne møtte hvite bra- silianere for første gang i 1973. Det fikk dramatiske følger. De hvite brakte med seg sykdommer som det isolerte skogfolket ikke tålte, og de fleste wajãpiene døde. Siro var én av de 140 som overlevde. – Jeg var mellom 20 og 25 år da hvite menn kom med båt opp elven. De brukte annerledes klær og had- de våpen, men vi visste ikke hva det var. Vi trodde de bodde i nærheten, bare litt lenger ned i elven. De tok pil og buene våre, men leverte dem tilbake senere. – Jeg fikk ikke sykdommen som drepte så mange, men problemer med en øyensykdom, sier Siro. Brasilianerne var fra et gruveselskap og slo seg ned i nærheten. De bygget en liten flystripe der de fikk inn forsyninger. – På grunn av språket var det vanskelig å snakke med dem. De fikk oss til å lage en landingsplass og lovet at et helikopteret skulle komme med masse gaver til oss. Men det kom ikke noe helikopter, sier Siro. Usikker fremtid. Vi er på fisketur i jungelen med Mo- jaukarã og hans 12-årige sønn Kumatí. – Pass deg for de maurene der, sier Mojaukarã. – De er det veldig vondt å bli bitt av. Dette er sporene etter en liten jaguar som passerte her i natt. Den planten bruker vi mot feber. Det treet kuttet bestefaren min. Far og sønn er ofte i jungelen og fisker, akkurat som Mojaukarã fisket med sin far da han var ung. Mojaukarã måtte en gang fly for å komme til øye- lege. – Jeg var redd fordi det var mange hvite på flyet, og de er farlige. Og i byen var jeg også redd fordi det var mange biler der, og de er også farlige. Jeg var veldig glad da jeg kom meg tilbake til skogen, forteller han. – Det er veldig bra å bo her. Men jeg tror det vil bli litt annerledes i fremtiden. Tidligere brukte vi bare pil og bue. Nå har vi geværer. Men det er ikke så bra til mindre dyr og fugler. Mange gutter lærer ikke lenger å skyte med pil og bue. Men sønnen min skal bli veldig god til det, sier Mojaukarã. – Tidligere hadde vi oftere fester. Nå lærer ikke de unge hvordan vi festet før. Og mange unge Wajãpi gut- ter klipper håret. Men jeg tror barna våre vil fortsette å leve her i jungelen som våre forfedre har gjort. Jeg er glad barna lærer å lese og skrive portugisisk. Da kan de gjøre seg forstått når de reiser til byen. For eksempel når de skal til lege. Og når de lærer å lese og skrive Wajãpi-språket, kan de lese historien om sine forfedre, sier Mojaukarã. Kuresesi (17), Jakuri (18), Temiri (27), tolken Mario og jeg er på vei fra Aruwa’ity og overnatter i jungelen underveis. Hengekøyene henger på rekke under taket som er laget for reisende. Det er blitt helt mørkt og regner fosser ned. Bålet holder på å slukke. Jeg spør hva som er best med å leve som de gjør. – Det er mye mat. Her har vi frukt, fisk og dyr å jakte på – og mange fine steder. Og vi har festdrikken kasiri. Vi vil alltid bli boende i skogen, sier de. Tilbake Pairakai sier landsbylederen Kumare wajãpi: – Hvis du spør folk i Norge om å be for oss, vil de gjøre det da? Kan du få dem til å be om at det blir færre slan- ger og kanskje ikke så sterk vind, i jungelen vår? amagasinet@aftenposten.no Bilder på nett Se flere bilder, og hør Bo Mathisen fortelle om møtet med wajãpi-indianerne på amagasinet.no bytte: Jentene i Pairakai går løs med kniver og kokende vann på rådyr mennene har skutt. små jegere: Barn i landsbyen Aruwa’ity. Slipp solen til Levér inn din gamle solkrem og støtt Kreftforeningen med 5 kr. en friskere hverdag Aco SC soft skin bodyscrub Før 49,90 Nå 34,- Cliniderm sun lotion faktor 15 Før 179,- Nå 125,- -30% NYHET! 129,- Vichy Lipidiose Nutri-sun Bodylotion med selvbrunende effekt