2. • Før jul 1914 var det etablert to parallelle
sammenhengende skyttergravssystem fra den
sveitsiske grensa helt til nordsjøkysten i Belgia.
• Omgående bevegelser rundt fiendens flanker
var ikke lenger mulig og krigen gikk inn i en
statisk fase som skulle vare nesten ubrutt fram
til høsten 1917.
7. • I begynnelsen av krigen utviklet britene et system med
tre parallelle skyttergraver bak hverandre.
• Hver linje var koblet til hverandre med løpegraver.
• Rundt 60-90 meter bak den fremste skyttergraven var
en støtteskyttergrav eller kommunikasjonsgrav. Her
samlet avdelingen seg om den fremre skyttergraven ble
ble beskutt av artilleri.
• Rundt 250-450 meter bak fronten lå en
reserveskyttergrav.
• Her var det meningen å samle seg til motangrep om
fienden erobret de fremste skyttergravene.
8.
9. • Skyttergraver ble aldri anlagt i en rett linje.
• De var bygget i sikksakk for å forhindre at en
fiendtlig inntrenger ikke skulle kunne skyte
langsetter.
• Effekten av splintgranater fra artilleriet ble
også redusert.
12. • Den siden av skyttergraven som vendte mot
fienden hadde vanligvis et trinn som
soldatene kunne stå på for å skyte.
• Begge sidene var forsterket etter beste evne
med trevirke, bølgeblekk, sandsekker og
netting.
• Bunnen av graven var vanligvis belagt med
treplanker.
17. • Dekningsrom av varierende type ble anlagt i
støttegraven.
• Britene gravde seg vanligvis 2,5-5 meter ned,
mens tyskerne gravde seg opp til tre etasjer
ned med betongtrapper mellom etasjene.
25. • For å se ut av skyttergravene hadde soldatene
små kikkhull.
• Noen kikkhull var bare hull mellom
sandsekkene mens andre var dekket av små
stålplater.
• Skyttergravsperiskop ble også brukt.
• I sin enkleste form besto de bare av to speil på
en pinne.
27. • Skyttergravene kunne graves på tre måter. Enten
kunne de graves ovenfra og ned, men dette
utsatte mannskapene for beskytning, eller fra
siden, men da var det få som kunne jobbe av
gangen.
• Det tredje alternativet var å grave en tunnel, og
så fjernet man «taket» da skyttergraven var
ferdig.
• Britiske retningslinjer sa det tok 450 mann seks
timer med arbeid på natten å grave ut 250 meter
med skyttergrav.
34. • Høyt grunnvannspeil og dårlig drenering
gjorde at skyttergravene ofte hadde vann i
bunnen.
• Dette var spesielt ille i Flandern hvor britene
opererte.
• Som en konsekvens av dette ble mange
skyttergraver i Flandern bygget av sandsekker
oppe på bakken
39. • Britene hadde et velutviklet system som gjorde at
soldatenes periode i fremste linje ble forholdsvis
kort. Ofte mellom en dag til to uker.
• En britisk soldats tjenesteår kunne deles opp slik:
• 15 % i frontlinjen
• 10 % i støttelinjen
• 30 % i reserven
• 20 % hvile
• 25 % annet (sykehus, reise, permisjon, opplæring
og så videre)
40.
41. • Selv når soldatene var ved fronten opplevde
de ofte ikke direkte kampsituasjoner mer enn
et par ganger i året.
• Det kunne være et angrep, forsvar mot et
fiendtlig angrep eller mindre operasjoner.
• Noen områder av frontlinjen var rolige
gjennom hele krigen.
• Og var noe som gjorde livet i skyttergravene
forholdsvis enkelt.
45. • Andre deler av linjen var det alltid aktivitet.
• Spesielt var Ypres ille for britene.
• Men også avdelingene i de rolige områdene
opplevde daglig at egne soldater ble såret
eller drept på grunn av fiendtlige
skarpskyttere, artilleri og stridsgass.
• I de første seks månedene av 1916 var ikke
britiske styrker involvert i slag på vestfronten,
og allikevel hadde de 107 776 falne.
51. • Et frontavsnitt kunne bli tildelt et korps, som vanligvis
var inndelt i tre divisjoner.
• To av disse holdt hvert sitt frontavsnitt, og den tredje
sto i bakre linje som korpsreserve og for å gi soldatene
mulighet for hvile.
• Dette mønsteret ble gjentatt nedover i organisasjonen.
• Divisjonen hadde tre brigader, to i front og en i reserve.
• Slik fortsatte det videre nedover i underavdelingene.
• Jo lavere nivå en avdeling var på, jo oftere ble den
rotert inn og ut av frontlinjetjeneste.
54. • På dagstid gjorde skarpskyttere og
artilleriobservatører i ballonger og fly livet
vanskelig for dem som forsøkte å forflytte seg,
så fronten var vanligvis stille.
57. • På nattestid økte aktiviteten siden mørket
gjorde at man kunne forflytte styrker, få fram
forsyninger, vedlikeholde skyttergravene og
piggtrådsperringene samt sende ut
oppklaringspatruljer for å kartlegge fiendens
stillinger.
59. • Små raid ble utført for å ta fanger og erobre
dokumenter.
• I løpet av krigens gang var britene spesielt
aktive da de så det som nyttig for å holde
moralen oppe blant egne styrker i tillegg til å
nekte tyskerne fritt spillerom i
ingenmannsland.
• Raidene var svært risikofylte.
61. • For soldater fra Storbritannia og Samveldet som
tjenestegjorde på vestfronten var andelen 12 %,
men andelen av drepte og sårede til sammen var
56 %.
• Hvis man tar med at for hver soldat på fronten
var det rundt 3 soldater i støttefunksjoner
(artilleri, tren og sanitet), så var det usannsynlig
for en kampsoldat å komme gjennom hele krigen
uten å bli skadet på noen måte.
64. • Små skader kunne være dødelige hvis de ble
infiserte og utviklet koldbrann.
• Tyskerne fant at 12 % av benskader og 23% av
armskader førte til at soldaten døde,
hovedsakelig på grunn av infeksjoner.
• Amerikanerne erfarte at 44 % av dem som fikk
koldbrann døde.
• Halvparten av dem med hodeskader døde og
bare 1 % av de med bukskader overlevde.
72. • Tre fjerdedeler av de skadde ble såret av
artilleriild.
• Et sår fra en splint fra en artillerigranat var ofte
verre enn fra en kule.
• Splinter var ofte mer forurenset, og ga større
sjanse for infeksjon.
• Dette førte til at en soldat hadde tre ganger så
stor risiko for å dø fra en splintskade fra en
artillerigranat i brystet enn fra en skuddskade fra
et gevær eller maskingevær.
76. • I tillegg var de psykologiske påkjenningene fra
artilleriild store.
• Mannskaper som måtte holde ut under lengre
bombardement fikk ofte senskader som man
ikke forsto omfanget av på den tiden.
78. • De sanitære forholdene i skyttergravene var
dårlige og vanlige sykdommer inkluderte
dysentri, tyfus og kolera.
• Mange soldater led av parasitter og plager
som skyttergravsfot.
• En annen dødsårsak var eksponering for vær
og vind siden temperaturen ofte kunne være
under frysepunktet.
82. • Døde kropper ble ofte liggende i
ingenmannsland til fronten flyttet seg.
• På det tidspunktet hadde likene blitt så
oppløste at de ikke kunne identifiseres.
• Over hele vestfronten fant man døde etter
krigen etter hvert som åkere ble pløyd og
kjellere gravd ut.
84. • Spesielt tidlig under krigen ble offisielle
våpenhviler arrangert slik at man kunne hente
de døde og begrave dem.
• Senere ble dette strammet inn fra offisielt
hold.
• Men soldater på begge sider overholdt ofte
lokale våpenhviler for at begge sider skulle
kunne hente sine døde og sårede.
88. • Den fundamentale strategien i skyttergravskrig
var å forsvare sin egen posisjon mens man
forsøkte å etablere et gjennombrudd av fiendens
frontlinje for å komme inn i hans bakre områder.
• Dette endte med utmattelseskrig da begge sider
brukte ressurser på å gradvis tære på
motstanderens ressurser i håpet om at
motstanderen først var ute av stand til å føre krig.
• Det forhindret dog ikke militære ledere fra å
forsøke å slå ut motstanderen i ett kraftig angrep
– det var bare at slike angrep som regel endte i
massive tap for den angripende part.
91. • Tidlig i første verdenskrig var den vanlige
angrepstaktikken at en bølge av soldater med
bajonetten påmontert geværet gikk over kanten
på skyttergraven samtidig og marsjerte på linje
over ingenmannsland mot de fiendtlige
skyttergravene.
• Eksempler på vellykket bruk av denne taktikken
er få da soldatene ble møtt av massiv fiendtlig
ildgivning fra artilleri og maskingeværild.
• Senere ble det mer vanlig å angripe om natten fra
framskutte posisjoner i ingenmannsland der
piggtråden var klippet på forhånd.
94. • Artilleriet hadde to roller i et infanteriangrep.
• Den ene var under forberedelsene da de
hadde som oppgave å ødelegge fiendens
forsvarsverker og sørge for at han holdt seg i
sine dekningsrom.
• Senere dekket de framrykningen med
sperreild som hele tiden bombarderte
området rett foran egne styrker.
98. • Å ta målet var bare halve slaget. Man måtte
også befeste det okkuperte området og holde
det når fiendens motangrep kom.
• Infanteriet måtte ta med seg våpnene og
ammunisjonen de trengte for å ta
skyttergraven i tillegg til sandsekker, piggtråd,
spader og hakker til bruk i
befestningsarbeidet.
104. • Artilleriet var en sentral våpengren i
skyttergravskrigen.
• Et infanteriangrep var sjeldent vellykket uten
at det hadde omfattende artilleristøtte.
• I tillegg til å bombardere fiendtlig infanteri i
skyttergravene skjøt man også mot
motstanderens artilleri i såkalt
kontrabeskytning av fiendens artilleri.
106. • Artilleri ble også brukt for å ødelegge
piggtrådsperringer for å gjøre framrykning for
egne styrker raskere og enklere.
• Piggtråden var et av elementene som gjorde
skyttergravskrigen mulig.
• Sammen med maskingeværet og artilleriet
gjorde dette all framrykning svært vanskelig.
109. • Maskingeværet kom i hovedsakelig to typer;
vannkjølte og luftkjølte.
• De vannkjølte var tunge, med en kjølekappe
rundt løpet og en vannkanne som ekstra
reservoar.
• Fordelen var at de kunne skyte kontinuerlig
over lengre perioder.
111. • Et luftkjølt maskingevær var mye lettere og
lettere å bære med under bevegelig strid, men
ble også mye fortere varmt.
• De lette luftkjølte maskingeværene ble derfor
brukt til nærstøtte lags og troppsnivå og de skjøt
korte presise byger mot fienden.
• Maskingeværer krever mannskaper på fra to til
åtte soldater for å flytte dem, operere dem og
holde dem forsynt med ammunisjon og vann.