Klassisme

Editor's Notes

1. Corneille: Rik håndverker til far. Utdannet innen juss, fikk høy embedsstilling. Han var godmodig og vennlig av natur,. Giftet seg tidlig og fikk sju sønner. Også inspirert av omreisende trupper. Samabreidet med en stor skuesipiller Montdory. Jeg er ung, det er sant. Klassisk historie: Rodrige og Chimene elsker hverandre, men slektene deres kommer i konflikt og Rodrigue tvinges til å drepe Chimenes far.. Rodrigue vil dø, men blir sendt ut i krigen og kommer hjem som seierherre. Chimene er ubøyelig. Arrabgerer eb duekk for å hevne farens død. Hun får vite at Rodrigue er drept og erkjenner at hun elsker ham. Men så er han ikke drept, kongen har arrangert det. Befaler at de skal gifte seg. Ender godt, gjenstand for hard kritikk. Teknisk veldig gode stykker og kritikken stilnet. Racine: Foreldreløs. Tilbrakte barne- og ungdomsår i kloster, fikk en alvorlig kristentro.
2. Denne oppstillingen var nødvendig både på grunn av virkningen av bakgrunnsperspektivet og på grunn av det dårlige lyset i datidens innendørsteatre, dessuten fordi skuespillerne hadde stort behov for å høre suffløren fordi det som regel var meget kort prøvetid. Teatrene var avhengige av kunstig belysning, oljelamper og talglys, og lyset i salen der publikum satt, var ennå ikke slukket. Publikum kunne kikke både på hverandre og på skuespillerne på scenen. Garrick var berømt langt utover Englands landegrenser, og hans naturlige spillestil ble idealisert for eksempel i Frankrike. I Frankrike pågikk en stadig diskusjon utover 1700-tallet. Skulle skuespillerne la følelsene styre og leve seg inn i rollen, eller skulle de la fornuften styre og kontrollere uttrykket? Dette spørsmålet tar Denis Diderot opp i sin bok om skuespillerkunsten, Paradoks om skuespilleren   .
3. I Paradoks om skuespilleren   drøfter Diderot i dialogform hvordan den ideelle skuespilleren skal være, og i opplysningstidens ånd var det den kunnskapsrike og reflekterte skuespilleren som ble idealet for Diderot. Skuespillerens oppgave var å mestre sitt fag så godt at publikum levde seg inn i stykket og fikk medfølelse for rollefigurene. Selv om naturlighet etter hvert ble idealet, var det ikke et naturlig spill slik vi forstår det i dag. Uttrykksformen var fortsatt overdreven og satt på spissen for å tydeliggjøre skuespillernes følelser, intensjoner og reaksjoner. Skuespillerkunst skulle nemlig være en kunstart i seg selv. Teaterets sannhet og virkelighetens sannhet var ikke det samme, mente Diderot. Skuespillerne skulle   overdrive både handling, ord og gester. Vi ser at Diderot var med på å utvikle skuespillerkunsten på samme måte som han utviklet tragedien og komedien tidligere i århundret.