1. J A N N E H Y T T E N , G L U 5 . - 1 0 . H I V E
MUNTLIG EKSAMEN
-IDENTITET OG SPRÅK-
2. DISPOSISJON
• Hva er identitet?
• Hva er språk?
• Hva gjør vårt valg av språk med identiteten vår?
• Oppsummering
3. HVA ER IDENTITET?
• Hvordan vi ser på oss selv og andre oppfatter oss
• Personlig identitet
• Sosial-gruppe identitet
• Ulike syn på identitet
• Essensialistisk (kjerne)
• Konstruktivistisk (løk)
• Et kompromiss mellom disse (elv)
4. HVA ER SPRÅK?
• Språklig varietet, variabel, variant
• Språket er en av viktigste identitetsskapende
faktorene
• Språklig atferd er identitetshandlinger
(Le Page & Tabournet-Keller, 1985)
5. HVA GJØR VÅRT VALG AV SPRÅK MED
IDENTITETEN VÅR?
• Observasjon-konteksten
• Mitt språk og kodeveksling
«Standard østlandsk»
Bredt
Likevel
Være
Snakker
«Tønsbergsk»
Bræit
Likavæl
Værra
Snakkær
6. FORTS.
• Kodeveksling
• Den utvida koden og avgrensa koden
• Primærdiskurs og sekundærdiskurs
• Stereotypier-holdninger
• Høystaus
• Lavstatus
• Roller
• Språkvariasjon når man bytter roller
7. OPPSUMMERING
• Identitet er hvordan vi ser på oss selv
og hvordan andre ser på oss
• Språket er en viktig identitetsfaktor
• Vårt valg av språk gjør noe med identiteten vår
utfra folks holdninger om språk og stereotypier.
• Jeg er meg med min bakgrunn og mine
kunnskaper (elveleiet).
• Jeg endrer mitt språk (elven) ut fra hvilke
roller jeg trer inn og ut av, og da kan man
si at man også tilpasser identiteten sin.
Ja, da var det min tur. Jeg vil snakke om noe jeg har fattet stor interesse for de siste ukene. Jeg har tidligere ikke vært så opptatt av dette med språk og hvordan vi snakker, men såååå har jeg vel kanskje lært no da og det har vel skjedd noe med meg siden den gang, heldigvis
Ja, altså først vil jeg se litt på hva identitet egentlig er, så vil jeg gå fort inn på språk før jeg vil forsøke å svare på hva vårt valg av språk gjør med identiteten vår.
Til slutt vil jeg komme med en liten oppsummering.
Hva er identitet?
Kort forklart er identitet hvordan vi ser på oss selv og hvordan andre ser på oss.
Man kan dele identiteten i to hovedgrupper, personlig og sosial-gruppe identitet.
Personlig id er det som gjør hver person unik og forskjellig fra andre og er knyttet til kropp, utseende, men også til de holdningene man har, de verdiene man har og den kunnskapen man besitter. Sosial eller gruppe identitet, det går på at man er den samme som andre i en gruppe, eller en del av et fellesskap da og her er det mye forskjellig. Det kan være seg hvor man kommer fra, interesser man har, aktiviteter en driver, skole og jobbsammenheng. Disse to typene identitet er gjensidig avhengig av hverandre.
Sosiolingvistene i dag tar snakker ut fra noen syn på identitet, som jeg nå skal komme inn på.
Først vil jeg nevne det essensialistiske synet på identitet, der beskrives et menneskes identitet som en kjerne, som er permanent og uforanderlig. Altså en persons indre og sanne jeg, den JEG er innerst inne…man kan også si essensen eller konsentratet av mennesket da.
Har man derimot et konstruktivistisk syn, ser man på identiteten som noe som hele tiden endrer seg,
som påvirkes av ytre forhold og noe flytende. Altså at identiteten er ikke noe vi har, men noe vi GJØR->gjennom atferd, klesstil, utseende –bevisste valg man tar da. Og er et sett med roller/identiteter som vi går inn og ut av utfra hvilken kontekst man er i da. Mange bruker da en løk som metafor på dette synet, man tar av lag på lag og finner ikke noe indre kjerne/indre «jeg». I ibsen per gynt finner vi denne metaforen
Det tredje alternativet er en syntese, en sammenblanding mellom disse to. her brukes det også en metafor for å forklare begrepet, en elv med elveleiet. Her tenker man at identiteten er elveleiet da og er relativt fast og uforanderlig, mens vannet som renner nedover elven endrer seg kontinuerlig. Man kan da se på elven som rammen rundt oss selv, foreldre, bakgrunn, kjønn osv., men selve elven/vannet er det som endrer seg oppi gjennom livet, som for eksempel politisk syn og meninger, kunnskap. Over tid vil nok vannet påvirke elevleiet->så det blir et gjensidig avhengighetsforhold da.
Overført til identitet og språk kan vi si at språket påvirker identiteten og identiteten påvirker språket.
Wikipedia, Mæhlum og Hasund,
Først vil jeg definere språk. Mæhlum m flere vil ikke bruke ordet språk som lingvistisk term, men går heller ut fra begrepet varietet da. Og en språklig varietet er et helt språksystem som skiller seg fra andre… og når man da snakker om variabler er det igjen ulike måter å si det samme på innenfor samme språksystem da. For eksempel kan en fra oslo velge om han vil si oslo eller ochlo, majorstuen eller majorstua->det blir da kallt for en ulike varianter av en språklig variabel. Varianter blir da språklige enheter av ulike valgmuligheter innenfor et språksystem.
Tilbake til identitet da. Hva har språket med identitet å gjøre?
Jo, i mælum mfler kan vi lese at språket blir av mange sett på som en av de viktigste identitetsskapende faktorene, og det kan de si nettopp fordi det er jo gjennom språket vi presenterer vår identitet, at vi viser til andre hvem vi. Vi kan også lese her at språklig atferd er identitetshandlinger – det vil si at vi viser altså synliggjør vår personlige identitet og søken etter sosiale roller gjennom språket vi bruker da.
Ja, nå vil jeg da gå inn på det som gjorde at jeg syns dette var ekstra interessant da. Jeg ble for en tid tilbake gjort oppmerksom på noe ved mitt språk som jeg ikke har tenkt så mye på før, men som er veldig spennende synes jeg. Jeg hadde hatt et fremlegg for klassen og etterpå fikk jeg følgende tilbakemelding fra en observant medstudent. Når du begynner fremlegget og innleder bruker du standard østlandsk talemål, og bruker ordene……
men etter hvert ettersom du blir varmere i trøya legger du om og nå sier du ord som…… så de endringene han så var målmerker som tjukkere l, kløyvd infinitiv, ær endinger i verbbøyninger.
Og det er jo dette som er morsomt og spennende synes jeg.
Hvis det nå er sånn som disse forskerne sier da, at språket er vår viktigste identitetsmarkør- hva er det jeg viser ved å endre variant , kodeveksle - midt i et fremlegg og uten egentlig å være klar over det??
Basil Bernstein snakker om det han kaller for kodeteorien. Han sier det finnes to ulike koder, det er den utvida koden og den avgrensa koden. Den utvida koden blir benytta i formelle og akademiske situasjoner, fremhever språkbrukeren som individ. Mens derimot den avgrensa koden blir benytta i uformelle situasjoner, blant familien eller venner. og fremhever språkbrukeren som del av en gruppe. Denne kodeteorien har store, likhetstrekk med begrepene til penne og hertzbergs sekundær og primærdiskurs. Så ja, jeg var i denne konteksten veldig bevisst min rolle som formidler, jeg ville snakke slik at alle forstod meg og at jeg hadde troverdighet og at tilhørerne trodde på at jeg kunne det jeg skulle snakke om da. Og da bestrebet jeg meg å ha en fagterminologi og en sekundærdiskurs, en utvida kode. Men som min medstudent påpekte jeg endret meg underveis, hadde nok de samme fagbegrepene og sånn sett sekundærdiskursen inne, men jeg endret til en bredere variant av standard østlandsk da. Og hvorfor gjorde jeg det?
Dette tror jeg handler om holdninger man har til språk og ikke minst stereotypier.
Vi kan si at stereotypier er en kategorisering eller en allmenn oppfattelse da, av mennesker eller grupper av mennesker som har enkelte fellestrekk. I denne sammenheng da språket. Jeg tror at samfunnet har en holding til denne talemåten heg begynte med altså såkalt høystatusvarieteten, dette hovedstadsmålet som ligger nærmest normidealet for standardtalespråket. mange forbinder dette talespråket med høy sosioøkonomisk bakgrunn, sosiokulturell status, i motsetning til da lavstatusvarietet- den litt breiere varianten, som da er mitt talemål, Tønsbergdialekta. Holdningene til den breiere varianten er nok mer at brukeren er kanskje litt bondsk og enkel, ikke så akademiske som de som prater Oslo-vest-dialekta da. (Side 19 Hasund).
Men spm er hvorfor kodeveksla jeg? Man kodeveksler av ulike grunner. Ofte for å forsøke å oppnå noe, som jeg gjorde i denne sammenhengen. Jeg ville øke min status, min troverdighet og tilhørernes forståelse av fagstoffet jeg la fram (Mæhlum s.53)
Man kan kodeveksla når man går inn og ut av ulike roller, når jeg startet fremlegget mitt denne gangen var jeg veldig klar på min rolle som faglig formidler, men etter hvert som jeg snakket og bli ivrig, glemte jeg bort høystatusvarianten, og begynte å snakke på mitt eget talemål. Det er ikke uvanlig å variere språket etter hvilken kontekst man er i, for å komme med et annet eksempel for å snakke om ungdom da som snakker på en måte med vennene og en annen med bestemoren sin. Når man bevisst eller ubevisst kodeveksler, endrer språket etter konteksten og hvem man snakker med- kan man si at man også tilpasser identiteten sin etter rollen. Jeg begynte med den bevisste rollen som formidler, men gikk nok etter hvert over i å bli en av de som hørte på da…akkurat som om jeg snakket med dem i en annen sammenheng. Det kan kanskje bli litt sånn, det ble litt rolleforvirring….siden studentene denne gangen var tilhørere mens de i andre kontekster er venner jeg prater uformelt med.
